Det hviler en aura av mystikk rundt det norsk-tyske teaterparet Vegard Vinge og Ida Müller.
Forestillingene deres starter lenge før teppet går opp – i hodet på de som skal se. En frykt eller pirrende forventning for hva man kan bli vitne til.
Med et døgn lange forestillinger på samvittigheten, servering av kjønnshår til publikum, nakenhet, simulert sex og bæsjing på scenen, kan de trygt plasseres i kategorien kontroversiell. Samtidig har de sagnomsuste «skandale»-forestillingene gjort dem til en institusjon i seg selv. På anerkjente Volksbühne i Berlin, fikk de sitt eget teaterhus.
På Det Norske Teatret har de kontrakt frem til 2025. Om deres versjon av «Byggmeister Solness» får Ibsen til å vri seg i graven er ikke utenkelig. Som publikummer vrir du deg garantert i stolen, etter nærmere ni timer (!).
---
Teater
Byggmeister Solness
Av Henrik Ibsen
I en versjon av: Vinge/Müller
Det norske teatret, Scene 2
Aldersgrense: 18 år
---
På helsa løs
Dette er nemlig utmattende teater. Uten innlagte pauser og med scener og replikker som gjentar seg i det uendelige, må du selv sørge for avbrekk. Har du fått plass ytterst på siden, slik undertegnede fikk, er du garantert kink i nakken.
«Byggmeister Solness» har blitt teater som går på helsa løs, men som også gir deg følelsen av å ha vært med på noe helt spesielt.
En Ibsen-endevending som på uvant og groteskt vis nærmer seg stykkets tematikk; Menneskets streben etter «livslykken». Hvor mye man ofrer for egen vinnings skyld. Den gnagende samvittighet som kan følge i fotsporene av suksess.
Sjokk-effekt
Det sies at Ibsens karakterer gjør lite og sier mye. Men mellom linjene ligger nøkkelen til å forstå hva som driver dem. Der skuespillere vanligvis kan bruke nyanser, blikk og mimikk for å få frem hva som rører seg på innsiden, tas vi med til en helt annen verden på Det norske teatret.
Her blir Ibsen fortært av teatermakere uten manerer, og servert oss som stinkende avføring på scenen
— Kjersti Juul
Med maskerte skuespillere, mekaniske bevegelser, fordreide stemmer og en helt spesiell synkronisering mellom lyd og bevegelse, forsvinner vi inn i en underlig scene-virkelighet. Et slags marionette-teater der sjokk-effekten i «fri flyt» av kroppsvæsker, bæsj og teaterblod også spiller med.
I Vinge/Müllers vold skitnes klassikeren til. Her blir Ibsen fortært av teatermakere uten manerer, og servert oss som stinkende avføring på scenen.
Grenseløse
Mens Ibsens tidligere skuespill hadde klare sosiale konflikter som ekteskapsdrama og økonomiske kriser, er «Byggmester Solness» et av hans mest abstrakte og eksistensielle stykker.
Handlingen dreier rundt den aldrende, suksessrike byggmesteren Halvard Solness, som har ofret både egen og andres lykke på sin vei til toppen. Nå er han livredd for å bli tilsidesatt av yngre krefter. I Vinge/Müllers versjon er den unge karakteren Ragnar Brovik, mer av det tafatte slaget. Sittende på gutterommet eller vandrende ensom rundt i mørke, regntunge gater – mer på siden av samfunnet, enn noen egentlig trussel.
Mens relasjonen til unge, yppige Hilde Wangel fremstår pedofilt og pervertert. Så destruktivt og tragikomisk iscenesatt som bare et simulert, avføringsbasert samleie kan klare. Teaterduoen er tilsynelatende grenseløse i sin søken etter sceniske situasjoner for sine ideér.
Til gjengjeld frembringer de sterke følelser i publikum, når budskapet lykkes med å nå over scenekanten; Kanskje er det Solness egne, indre krefter som er den egentlige fienden?
Uforløst
Forestillingen er sprikende og deler av den fremstår uklar og uforløst. Som starten der publikum inviteres til en (litt for) langvarig utstillingen i foajeen.
Her er vegg på vegg med bilder i Vinge/Müllers umiskjennelige miks av populærkultur, pornografi og bloddryppende detaljer, malt i en naivistisk tegneserie-stil.
Men når folk etterhvert blir mer opptatt av mobilen sin og jeg observerer en med-publikummer som setter seg ned for å løse kryssord, er kanskje på tide å slippe inn i teatersalen?
Setter spor
Det lange tidsperspektivet de hele tiden forholder seg til, fungerer fengslende meditativt på sitt beste, men kan også bli kjedelig.
Repetitive bevegelsesmønstre og gjentagende replikker, skaper noen ganger suggesjon og fjetring, andre ganger oppleves det mest som hakk i plata. Og selv om de villeste ingrediensene blir sensasjonsskapende påfunn, mer enn noe som egentlig resonnerer hos publikum, tror jeg på Vinge/Müllers genuine ønske om å endevende teaterverdenen.
Er du villig til å gå inn i deres univers, får du mye med på kjøpet. Men garantert en teateropplevelse som setter spor.
