Anmeldelser

Snill og pliktoppfyllende utstilling

Heller enn å utfordre, lever årets høstutstilling opp til forventningene. Den vekker verken motstand eller nysgjerrighet.

Hvis søkermassen til Høstutstillingen var en vinmark, juryen en vinbonde og den gamle traveren av en utstilling resultatet av deres felles bestrebelser: en glassflaske fylt opp med velsmakende vin, så er høstens utgave en helt streit årgang.

Det smaker godt og gjør jobben på en pliktoppfyllende og plettfri måte, men vekker heller ingen voldsom motstand eller nysgjerrighet. Heller enn å utfordre, lever den opp til forventningene: sånn her skal en høstutstilling være.

Men lever den dermed ut sitt fulle potensial som Høstutstilling?

Mer helstøpt

Rommene fremstår som mer luftige og helstøpte enn i fjor. Utstillingen ser rett og slett litt bedre ut, noe som har sin logiske forklaring i at antall kunstnere er redusert.

Fjorårets utstilling var for øvrig også fylt til randen med unge debutanter, og juryen kom da med en klar beskjed til den eldre garde om at deres nærvær var savnet i søknadsbunkene.

HØSTUTSTILLINGEN: Mange debutanter, men også noen travere var å finne på årets Høstutstilling på kunstnernes hus. Mattias Härenstams «Dagene er mørkere nå, men jeg skal ikke la mørket ta meg», Odd Nerdrums «Redemption» og Nina Griegs «Yonder#11» er verkene du ser på bildet.

I år har de voksne troppet opp som bestilt, blant arbeidene finnes etablerte navn som Lotte Konow Lund, Vanessa Baird, Lars Elling og Mattias Härenstam – til og med Odd Nerdrum fikk være med i år!

Kvalt av gode intensjoner?

Et visst samfunnsengasjement ser ut til å være prioritert av juryen, med arbeider om nordnorsk natur, klima og olje, om fraværet av kvensk og samisk kultur i norsk offentlighet og kunst som tar utgangspunkt i skeive erfaringer.

Likevel oppleves utstillingen som en veldig materialbasert affære med mye fokus på håndverk, og særlig tekstil. Jeg opplever at de mer abstraherte og åpne arbeidene, er ørlite mer vellykkede.

Jeg trenger ikke en kunstvideo til å fortelle meg at Equinor (eller Equinoir, som det stod skrevet en gang) er en skitten bedrift, men jeg ville ikke sagt nei takk til et videoarbeid som kunne tatt meg med inn i noe uventet og ukjent; sånn som kunsten, når den er på sitt beste, gjør.

Motvillige hester

Og med det som ledestjerne, er det på tide å dykke ned i materien og helt konkret ta for seg det stoffet som Høstutstillingen 2023 er laget av. Utstillingsrommet i første etasje er viet til videoarbeider, og er dekket i sort fra topp til tå.

Også her er kulturen mot den uendelige naturen et tema som gjør seg gjeldende, som i Endre Aalrusts video Mare, hvor en mann forsøker å temme eller oppdra en motvillig hest, eller Thomas Østbyes dokumentasjon av klimaaktivisme.

Fra Thomas Østbyes dokumentar Sivil ulydighet.

Ronja Krokstads Gravklevs Høyere enn himmelen tar for seg en oppvekst blant tomme ølbokser, barn med snus under leppa og en brors selvmord, alt sammen i et klassisk Telemark-landskap med en tilhørende eim av nostalgi og, tross alt, barndommens trygge favn.

I andre etasje tar Lotte Konow Lund på seg en oppdragende rolle med sin huskeliste i forkant av et atelierbesøk, og Ottar Karlsen lurer på om betrakteren har oppnådd sitt fulle potensial i en tegning med nettopp dette konfronterende spørsmålet over en bakgrunn av fjelltopper. Det å kaste bort tid, bare være et helt medium, vanlig menneske, føles nærmest radikalt, på grensen til frekt, i en nyliberal tilværelse.

Videre byr Mattias Härenstam på en installasjon med lett urovekkende, abstraherte skulpturer som gir meg lyst til å se en annen vei

—  Maria Borg

Videre gjør det nordnorske seg gjeldende i flere arbeider, med klassiske samiske eller kvenske håndverksteknikker, og en knirkete furu i et snøfylt fjellandskap.

Åsne Kummeneje Mellems vev med bjørkenever som materiale, er særlig flott på en stillfaren og nitidig måte. Skeive og ikke-binæres kamp og erfaringer kommer til uttrykk blant annet i Linda Bournane Enleberths portretter av ikke-binære og Kaeto Sweeneys foto fra en kveld på klubben. Videre byr Mattias Härenstam på en installasjon med lett urovekkende, abstraherte skulpturer som gir meg lyst til å se en annen vei, samtidig som jeg lengter etter å ta på de taktile materialene.

Utstilling på repeat

Har man sett en høstutstilling, har man sett dem alle. Slik føles det gjerne. Flere av kunstnerne som stiller, jobber så absolutt med spennende prosjekter. Men de oppleves mer fragmenterte og overfladiske i denne sammenhengen.

Og spørsmålet om hvorvidt årets høstutstilling lever ut sitt fulle potensial som nettopp dette, er jeg ikke i stand til å svare på, jeg aner ikke hvordan en sånn utstilling skulle sett ut – kanskje kan neste års jury gi oss noen pekepinn. Uansett griper jeg enhver anledning jeg får, til å sprade gjennom Slottsparken og samtidig speide etter Jon Fosse på veien til Kunstnernes Hus.

---

Utstilling

Statens kunstutstilling, Høstutstillingen

Kunstnernes Hus

9 september–15 oktober 2023

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser