Litt kapitalisme, litt søvnmangel

Erna Solberg felte en sjelden tåre på Debatten i slutten av august. Der fortalte en kvinne om hvordan barnet hun bar på døde etter at hun i sommer ble sendt hjem fra Universitetetssykehuset i Nord-Norge på grunn av plassmangel.

«Kan dere love at fødende kvinner aldri skal bli sendt hjem igjen på grunn av manglende kapasitet på sykehusene?» spurte hun Solberg og Jonas Gahr Støre.

Historien fra Universitetssykehuset i Nord-Norge viser det dype alvoret i tematikken samfunnsdebattant Madeleine Schultz tar opp i boken Verden brenner og vi snakker om våre barn. Kvinnehelse nedprioriteres, fødetilbud legges ned, og det mangler ansatte i helse- og omsorgsyrker.

Samtidig blir en generasjon av kvinner som er oppdratt av feminister, og som kanskje har tatt likestilling for gitt, mødre.

Schultz’ essaysamling, som tar utgangspunkt i året hun var i barsel med sitt andre barn, drøfter disse utviklingene med utgangspunkt i begrepet omsorg. Hun vever sammen sine private erfaringer med samfunnets nedvurdering av omsorgsoppgaver og skyhøye krav til kvinner og mødre.

Verden brenner… er en personlig og politisk beretning om hvordan det oppleves å være en moderne, likestilt mor i et samfunn der barnehageansatte får luselønn, der fødeavdelinger legges ned og perfekte momfluencere dominerer i sosiale medier.

---

Essay

Madeleine Schultz

Verden brenner og vi skriver om våre barn. Ni måneder i omsorgens arbeid

208 sider, Cappelen Damm 2023

---

Betimelig

Verden brenner… er altså en svært betimelig utgivelse. Det er et godt grep å la omsorg være hovedtema i boken, fordi begrepet berører både de eksistensielle, politiske og økonomiske aspektene ved morsrollen. Måten omsorgsarbeid i hjemmet og i det offentlige verdsettes, organiseres og betales er et evig aktuelt tema, ikke minst i et Norge der fødselstallene stuper og eldrebølgen banker på døren.

Schultz’ analyser av omsorgens manglende anseelse utgjør de beste partiene av Verden brenner….

For stor avstand

Avstanden mellom Schultz’ eget liv og de store samfunnsanalysene blir likevel ofte for stor. Det følgende utdraget er et godt eksempel på dette:

«Jeg kjører kanskje akkurat litt fortere enn jeg burde, for jeg vil hjem til de to som sover. I en rundkjøring faller eplene ut av kartongen de ligger i, men jeg fortsetter bare å kjøre. Jeg har halv tank, det får holde. Jeg kan ikke fylle på nå som prisene er som de er. Jeg kjører nesten aldri uansett, for det er klimakrise som ingen husker på lenger, nå som det også er krig i Europa.»

[ «Monstrøst om morskap» ]

Schultz’ intensjon er klar: Hun forsøker å knytte sammen det hjemlige og det storpolitiske, det lille og det store. Problemet er imidlertid at verdensproblemene – kapitalismen, patriarkatet, klimakrisen – flyter rundt som store, ubestemmelige størrelser i teksten, for så å bli forsøkt koblet til det helt hjemlige, som epler og tidsklemma. Det mangler ofte et mellomnivå som forklarer hvordan disse strukturene fungerer konkret og i praksis.

Ulik alvorlighetsgrad

Et større problem er at Schultz ofte ikke skiller mellom hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Ja visst er søvnmangel kjipt. Men det er ikke like alvorlig som at fødeavdelinger mangler ansatte og at kvinner og barns liv med dette settes i fare. Hos Schultz sauses disse spørsmålene sammen og analyseres som en del av det samme problemkomplekset, med samme alvorlighetsgrad.

Schultz skriver at morskapet er «en form for død» når hun skal sette ord på følelsen hun får da hun på Instagram ser at en nær venninne er på weekendtur uten henne. Det er et godt eksempel at hun av og til trykker litt hardt på den metaforiske gasspedalen.

Brutalt ærlig ambivalens

Men til tross for disse svakhetene, er Verden brenner… en utgivelse det er vel verdt å få med seg. Det er lenge siden jeg har hatt så behov for å diskutere en bok, som etter å ha lest denne. Schultz skriver med en brutalt åpen ambivalens om morsrollen, og stiller seg laglig til for hogg og kritikk.

Schultz skriver som om hun virkelig lurer på hvordan man skal, og kan, være mor og menneske på en og samme tid

—  Ingeborg Misje Bergem

Språk og erfaring står langt fra hverandre når det kommer til morskap, slik som i mange av livets mest omgripende opplevelser. Utfordringen ligger i å beskrive det radikalt gjennomgripende og livsforvandlende med morskapet, uten samtidig å si at det bare er de med livmorer det har kommet levende barn ut av som forstår hva livet egentlig dreier seg om. Schultz mestrer ikke alltid denne balansegangen. Men hun gjør et ærlig forsøk, og det gjør Verden brenner… tankevekkende.

[ Madeleine Schultz vil vise hvordan vold biter seg fast i generasjoner ]

I mange essaysamlinger skriver forfatteren for å overbevise leseren, selv om dette av og til skjules bak poserende sofisteri. Schultz, derimot, skriver som om hun virkelig lurer på hvordan man skal, og kan, være mor og menneske på en og samme tid. Fordi hun virkelig tør å undre seg – på ordentlig – er Verden brenner… alltid engasjerende.

Til tross for sine blindsoner, tvinger Schultz leseren til å tenke selv, og det er tross alt en essaysamlings viktigste funksjon.