Trygve Skaug har de siste årene etablert seg som en tungvekter i norsk kulturliv, både som komponist, artist og poet.
Han har blitt intet mindre enn noe sånt som en nasjonal sjelesørger. Han rommer både unge og eldre, fra Lyngdal til Løkka, med et uttrykk som resonerer godt både i kirker og på kneiper. Det er ingen liten bragd, men slik har han altså minnet oss om kunstens samlende kraft.
Nå har han gitt seg i kast med en salmesamling fra kjøkkenbenken, i et lavmælt og dypfrekvent duoformat sammen bassist, arrangør og produsent Ellen Andrea Wang. Wang er en prisbelønnet musiker som har ambulert mellom jazz og pop i ulike konstellasjoner som Pixel, GURLS og som soloartist, med stor suksess.
Enkle rammer
Dette er et spennende møte. Det er alltid interessant når store kunstnere møtes for å forsøke å dra veksel på hverandre. Det finnes et utall eksempler på sammensatte supergrupper hvis etterlatte inntrykk assosieres mer som en duell enn en duett. Mer betyr ikke alltid bedre. Slik er kunstens natur lunefull og mystisk i sin form, og skiller seg gjerne fra andre beskjeftigelser.
Rammene for albumet Barnetro er like tydelige som de enkle.
Kun én innspillingsdag, duoformatets iboende begrensninger og sanger vi alle allerede har et forhold til. Ingen enkel oppgave, dette. Jeg synes det vitner om kunstnerisk modenhet at Skaug legger igjen sin lyriske teft på utsiden av studioets lydisolerte vegger og går inn i krigen uten sitt kanskje sterkeste våpen – hans egne tekster. Nå er det Egil Hovland, Anders Hovden, Ingeborg Prytz Fougners tekster som skal lyde, alle hentet fra kirkens salmeskatt.
Albumet åpner med variasjoner over melodien Barnetro skrevet av Einar Westling, i Skaugs eget instrumentale arrangement. Det er noe inviterende, vakkert og uangripelig over den enkle, naive bassgangen til Wang og gitarspillet til Skaug.
Det er noe inviterende, vakkert og uangripelig over den enkle, naive bassgangen til Wang og gitarspillet til Skaug
— Pål Rake
Videre kommer salmene på rekke, stort sett med kun vokal og bass, ispedd noen edruelige pålegg av synth og piano. Det er lite klang på vokalen, konseptet er nært og sårt. Pianopedalen og stemmen til Skaug knirker om kapp over basslinjene som sukker uforfengelig.
Følelsen av at de to sitter foran meg i stua en gyllen høstkveld, er påfallende. Det er liksom kontrabassens velsignelse, å kunne treffe tonene slik Radka Toneff gjorde, deilig utemperert, fritt for elbassens stramme bånd og maskinenes umenneskeliggjøring.
Det er ikke noe nytt i norsk musikktradisjon å «ta ting ned», skru ned tempoet når kjente melodier skal får sin renessanse i ny drakt. Slike forsøk går det tretten på dusinet av. Å lykkes med dette blir derfor en krevende øvelse som jeg opplever at Skaug og Wang mestrer.
Antitese til det barokke
Salmer er ofte gjenstand for høy tetthet av akkorder og harmoniske krumsving fra kirkeorgelets benk. Har man spilt «Ingen er så trygg i fare» et par hundre søndager er jo fristelsen stor. I Skaug og Wangs drakt er dette stort sett borte.
Albumet er en antitese til det barokke, intrikate og storslåtte ideal. Et par spennende utsving, som i inngangen til refrenget på «Navnet Jesus» er friske pust, men det blir stort sett dette.
Den instrumentale «Jeg er en seiler» nikker pent til Charlie Haden og Pat Methenys album Beyond The Missouri Sky. Det er spennende referanser. Ellers peker stemningene godt på albumets tittel, det enkle og det umiddelbare.
---
Album
Barnetro
Av: Trygve Skaug
---
Ambisiøs langtur
Spørsmålet jeg stiller meg selv, er om dette enkle formatet klarer å holde på meg i tretten låter. Kanskje det er noe ambisiøst å legge ut på langtur i dette saktmodige, deilige giret? Kan det bli for sårt? Men jeg innser at jeg er et offer for umiddelbarhetens tidsalder. Disse låtene vil stå seg godt alene også.
Låter som virkelig rører ved meg er «Jeg vil gi deg, O Herre min lovsang», med et pianospill av Wang som gløder, og klassikeren «Måne og sol», hvor kontrabassen vibrerer så tårene renner. Det er vakre samler i seg selv, og i Skaug og Wangs versjon er det som om det oppstår nyanser som jeg før ikke har vært oppmerksom på.
Alt i alt er dette albumet en feiring av det store i det små, og jeg mener at de lykkes svært godt med sitt ambisiøse prosjekt. Wang og Skaugs samspill utfyller hverandre og gir hverandre rom, og blåser frisk luft til storslåtte, men kanskje også noe støvete, salmer.
Kanskje albumet egner seg aller best i levende live, slik idealet muligens var da det ble spilt inn. Så da gjenstår det bare å gratulere, og håpe at de kommer – ikke bare til en kirke – men til en kjøkkenbenk nær oss en gang når høstmørket faller på.
[ Trygve Skaug ble bedt om å legge bort troa. Dette svarte han ]