Wildes mest kjente stykke er formet som en salongkomedie. Her er ordlek, overklassefjas, dekadente posører og florlette kjærlighetsforviklinger. Ikke minst er det et stykke der scenografi og kostymer kan få blomstre i all sin pompøse overdådighet.
Når Oslo Nye legger det til sin mer rufsete bi-scene på Centralteatret, føles stykket nesten litt malplassert. Det er i det hele tatt noe lett humørløst over både scenografi og kostymer, som forkaster Wildes ironiske blikk på Victoriatidens fasadespill.
I stedet gjøres det forsøksvis humor ut av menn kledd opp som damer, uten at det noen gang blir ordentlig gøyalt. Grepet regissør Runar Hodne her gjør ved å la kvinnerollene besettes av menn og vice versa, fremstår uforløst. Et forvirrende påfunn i en handling som allerede er så full av dobbeltspill, at man må holde tunga rett i munnen for å henge med på forviklingene.
Myteomspunnet
Dobbeltspillet som hovedpersonene bedriver, var noe Oscar Wilde selv hadde erfaring med, om enn av et ganske annet slag; I Englands sosietetskretser var Wilde høyt ansett.
Samtidig entret han de mer lyssky avkrokene i samfunnet for å få utløp for sin homoseksuelle legning.
At han regnes som en av historiens mest myteomspunne forfattere, knytter seg til hans kontrastfylte liv og karakter. Wilde var eksentrisk og frekk som få. Elsket for sitt store vidd og ordkunster i det ene øyeblikket – fornedret og fengslet for grov usømmelighet i det neste.
I dag regnes han som en martyr i kampen for seksuell likestilling.
[ Ber teatrene respektere litterære verk ]
Daft lystspill
Dobbeltspillet som setter stykkets forviklinger i gang, knytter seg til to venner som begge benytter seg av navnet Ernest når det passer dem. Når tilværelsen som verge for unge Cecily blir for kjedelig, besøker John sin urbane bror Ernest.
I byen kurtiserer han skjønne Gwendolen, bak ryggen på hennes snerpete mor. Mens Algernon utgir seg for å være Ernest når han beiler til Cecily. Kollisjonen mellom de oppdiktede alter egoene deres blir snart et faktum. Den noe fjasete historien krever et godt trimmet komedieensemble og en lett og ledig regihånd om sjangeren – musikalitet, rytme og timing. I stedet får vi et litt daft lystspill, man aldri egentlig ler av.
[ – Vi har renset manus for gammel, dårlig smak, sier produsent om «Miss Saigon» ]
Selvgodhet
Navnet Ernest spiller på betydningen alvorlig/oppriktig og var i sin tid også slang for homofil. Med ordspill og homofile undertoner, hadde stykket – som på engelsk heter «The importance of being Earnest» – en tydeligere brodd mot sin samtid. Mot inngrodd moralitet og trange normer, som ikke treffer like hardt i dag.
Det er fint lite å bite i
— Kjersti Juul
Men Wildes samfunnskritikk anno 1890 kan også linkes til nåtiden. I spriket mellom det dannede, overfladiske og skjulte egoistiske ambisjoner, ligger tankevekkende materiale. En mulighet til å si noe om samspillet mellom mennesker og tendenser i vår tid. Som selvgodhet, og den latterlige higen etter å bli sett snarere enn å se andre.
På Centralteatret får vi i stedet følelsen av å bli servert en skuffende flat sufflé, der det er fint lite å bite i.
---
Teater
- Hvem er Ernest
- Av Oscar Wilde
- Regi: Runar Hodne
- Scenografi: Nathalie Mellbye
- Kostymer: Ane Ledang Aasheim
- Musikk og lyddesign: Per Platou
- Lysdesign: Mathias Langholm Lundgren
- Oslo Nye Centralteatret
- Anmeldelsen er basert på generalprøven
---
