11. februar 1963 tar Sylvia Plath livet av seg. Først da får mange øynene opp for det hun har skrevet. Som om det å føye seg inn i rekken av kunstneriske «martyrer» gir umiddelbar status. Tenkte hun at dette var eneste måten å komme ut av skyggen til ektemannen Ted Hughes?
Lenge hjalp Sylvia Plath til med å ferdigstille bøkene hans, men der Hughes ble en stadig mer prisbelønt poet, slet hun selv med skrivesperre og dype depresjoner. Drømmen om å bli «The Poetess of America» glapp likevel aldri.
Med Ariel, som hun frenetisk skrev på i sitt siste leveår, bare 30 år gammel, løsnet endelig skrivingen. Da hadde hun også forlatt sin utro ektemann og bodde alene med de to barna deres.
«Bee Poems» er blant diktene i disse etterlatte skriftene. Det er poesi som rokker ved det problematiske kvinneidealet man hadde på denne tiden. De strenge rammene kvinner var underlagt, var noe Plath slet med – og jobbet mot – hele sitt liv.
Bie-metaforer
På Nationaltheatrets intime amfiscene ryddes det rom for bie-poesien, både i metaforisk og bokstavelig forstand. Sprekken i veggen de fire kvinnelige skuespillerne kryper frem fra, gir assosiasjoner til en bikube.
Kvinnene er likt kledd med blonde parykker, skinnende undertøy og høyhælte sko. Som en firehodet versjon av Sylvia Plath i det ene øyeblikket, som birøktere eller som summende, gravide bier der påsatte mager strammes rundt livet som klaustrofobiske korsetter – i det neste.
---
Teater
Jeg er Sylv
Av Cecilie Løveid
Regi og bearbeidelse: Melanie Mederlind
Nationaltheatret, Amfiscenen
Skuespillere: Ragnhild Tysse, Seda Witt, Birgitte Larsen, Maria Lingfors, Eindride Eidsvoll
---
Med en regi som tør å leke med Cecilie Løveids svevende, fantasifulle manus, summer også spørsmålet etter hvert i hodet på publikum – hvordan kan vi trives i bikuben? Biene mangler som kjent ambisiøse, uavhengige egenskaper. De jobber for vedlikehold under ledelse av én bidronning – eller det rådende patriarkalske samfunnet.
Hvis en bie stikker, dør den. Metaforene for maktesløsheten Plath følte overfor sin egen situasjon, er mange.
[ «Flukt er et kruttsterkt forsøk på å si noe om krigens vesen» ]
Publikum som medskapere
Sylvia Plaths lengsel etter frihet, hennes kamp for et større handlingsrom og den ukuelige streben etter ikke å bli betraktet som «den andre» – er smertefull. Samtidig er dette en høyst underholdende forestilling. At karriere, ønsker og drømmer må tevle mot husmorrollen og familieliv, kunne fort blitt traust fortalt teater. I stedet evner Løveid og regissør Melanie Mederlind å gå Plaths poetiske metaforer i møte.
Metaforene for maktesløsheten Plath følte overfor sin egen situasjon, er mange
— Kjersti Juul
Her gis det rikelig rom for det absurde; for situasjoner som eskalerer til det spinnville og ikke fullt ut forklarer hvilket meningsinnhold vi som publikum skal dra ut av det. Slik poesi med få ord gjør det opp til leseren å fylle ut.
Fragmentert flyt
Jeg er Sylv byr på bruddstykker av Plaths tekster og sitater fra William Shakespeare, så vel som Nära Livet av Ingmar Bergman og Ulla Isaksson, en forfatter som var særlig opptatt av kvinners tanker og følelser i møte med religiøs problematikk.
[ – Danninga er ute av norskfaget ]
Ikke alle tekstkoblingene er like lett å få tak på. At skuespillerne likevel får den fragmenterte forestillingen til å flyte så lekende lett, vitner om musikalitet, timing og kroppskontroll til fingerspissene. Ikke minst er de enormt lydhøre i sin lek med det karikerte. De klarer å tre inn i den klisjefulle kvinnerollen så vi kan le av det, uten å miste inderligheten i Sylvia Plaths budskap av syne.
