Er alt tillatt uten Gud?

«Uten Gud er alt tillatt» er det mest kjente sitatet Fjodor Dostojevskij aldri skrev. Men han kunne ha skrevet det, og hans romankarakterer sier noe i samme gate. Dessuten artikulerer sitatet godt den moderne fornemmelsen – og vemmelsen – for hva som skjer når gudstroen forsvinner.

I Uten Gud er alt tillatt følger Espen Ottosen opp Dostojevskijs tese. Ottosen, som er informasjonsleder i NLM, samfunnsdebattant, teolog og filosof, vil vise at den objektive moralen er uunnværlig, og dessuten at det er krevende å begrunne en slik moral uten Gud.

Boken er altså et stykke apologetikk, breddfull av anklager, argumenter og problemer. Ottosen retter skytset mot en rekke sekulære tenkere – deriblant Alex Rosenberg og Richard Dawkins – som mener at moralen lar seg forankre i et naturalistisk verdensbilde.

[ Dette sier Espen Ottosen om sin nye bok ]

Tydelig og ydmyk

Den som skulle mistenke at Ottosen vil nøye seg med å dogmatisk sitere Bibelen når han skriver om moral, må tro om igjen. Han er filosofisk i fremgangsmåten og skyr ikke vanskelige spørsmål, selv når han ikke har gode svar. Deler av boken består av nokså avanserte religionsfilosofiske argumenter. Faktisk er noe av diskusjonen av en så teknisk karakter at den tapper litt av energien i boken.

Men Ottosen skriver med et klart og forklarende språk, og viser både en tydelighet og en ydmykhet som er beundringsverdig.

---

Sakprosa

Espen Ottosen

Uten Gud er alt tillatt. Det viktige og vanskelige ved å begrunne etikk

Verbum 2023

---

Dypdykkene, og dessuten det store repertoaret av referanser, er en av bokens styrker. Ottosen kritiserer teorier som avviser objektiv moral og reduserer verden til naturvitenskapelige fakta, og han kritiserer tenkere som forsøker å begrunne moralen i empiriske fakta eller i menneskets fornuft. Bokens kjerne er et argument for at Gud er den beste forklaringen for hvorfor det finnes en moralsk virkelighet.

Tenkere i utakt

Denne bredden gjør imidlertid Ottosen sårbar for innvendinger. Han gir for eksempel et skjevt bilde av postmoderne tenkere som Jacques Derrida. Disse fremstilles som relativister, men deres filosofiske prosjekter hadde i realiteten dypt etiske, om enn diskutable, formål.

Et tilbakevendende problem er at Ottosen presenterer en del sekulære tenkere gjennom andres kritiske fremstilling av dem. Det skaper et inntrykk av at noen posisjoner er forhåndsdømt og gjør boken mindre nysgjerrig enn den burde være.

I dag er det kanskje heller «nymoralismen», ikke relativismen, som står på dagsordenen

—  Ragnar Misje Bergem

Men hvorfor skriver Ottosen egentlig denne boken nå? Flere av tenkerne Ottosen kritiserer oppleves som litt i utakt med dagens samfunnsdebatter. I dag er det kanskje heller «nymoralismen», ikke relativismen, som står på dagsordenen.

Intense debatter om historisk urettferdighet, global ulikhet eller om kjønnsidentitet tyder på at moral er viktigere enn noen gang. Ordskiftet polariseres av sterke moralske posisjoner og det finnes mange som er redd for å trå feil.

[ Vårt Land anmelder åtte andaktsbøker. Her er dommen ]

Kanskje er dette heller er tiden for psykoanalytikeren Jacques Lacans vri på Dostojevskijs tese: «Uten Gud, er ingenting tillatt»?

Ottosen er ikke blind for denne nymoralistiske trenden, men insisterer at det er farlig å innta en posisjon som kan medføre nihilisme. Mistenksomme lesere kan spørre om Ottosen egentlig bare er redd for relativismen. Trenger vi bare Gud for å sikre oss at ikke alt flyter, for å temme kaoskreftene?

Tar man på seg andre briller, kan man si at Ottosen slår inn åpne dører. Men for all del; det er ingenting galt i å slå inn åpne dører. Det vesentlige er hvordan man gjør det.

Gud er godheten selv

Uten Gud er alt tillatt aktualiserer et sentralpremiss i kristen-etisk refleksjon: Gud er godheten selv, den som ikke kan måles med noe, men som er alle tings målestokk.

Middelalderteologen Anselm av Canterbury omtalte Gud som den hvis ikke større tenkes kan. Hvis Gud forkastes for en høyere moral, da er det ikke Gud man forkaster. Forankrer man eksempelvis moralen i mennesket, blir man ikke kvitt Gud; man har simpelthen forsøkt å guddommeliggjøre mennesket.

Gud selv befinner seg derimot i randsonen. Gud er horisonten som stadig trekker seg tilbake, men som likevel er midt i vårt moralske univers.

Hva om Gud i første omgang ikke inntrer som et premiss, men som moralens allestedsnærværende, omseggripende kraft?

—  Ragnar Misje Bergem

Moralfilosofen Iris Murdoch sa det slik: Det gode er suverent, du kommer deg ikke unna det. Av samme grunn sa den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup at den moralske virkeligheten gjør krav på oss allerede før vi begynner å tenke over den. Forut for alle våre etiske teorier, finner vi den «etiske fordring»: den moralske forpliktelsen vi har ovenfor andre og oss selv, enten vi vil det eller ikke.

[ «Humanisme med teologisk tendens frå Marilynne Robinson» ]

Ottosen gjør rett i å kritisere Løgstrup for å hevde at Jesu budskap sammenfaller med en allmenn etikk. Hvilke etiske teorier og tradisjoner vi har betyr noe. Å avvise moralske normer og simpelthen hevde at vi er evolusjonære produkter som av ren tilfeldighet tror at løgn eller drap er galt, kan ha fatale konsekvenser. Våre moralske erfaringer tilsier at noe må være sant om virkeligheten, og sekulære livsanskuelser har besvær med å forklare disse erfaringene.

Allestedsnærværende

Hvis vi likevel gir Løgstrup rett i at den etiske fordringen går forut våre teorier om den, fremstår Uten Gud er alt tillatt som litt vel rasjonalistisk. Argumentene kan skape et inntrykk av at det moralske er noe som produseres av våre teorier.

Men hvis den moralske virkeligheten går forut for våre teorier, kan man snu det moralske argumentet for Guds eksistens på hodet: Hva om Gud i første omgang ikke inntrer som et premiss, men som moralens allestedsnærværende, omseggripende kraft?

[ – Både fornuft og fantasi er viktig for trua ]

I stedet for at hevde at ateismen fører til moralsk kollaps, kan vi heller utfordre hvem som helst til å forsøke å bryte ut av moralens univers: Prøv å grunne på noe som helst, det være seg skattemeldingen, god bordskikk eller aktiv dødshjelp, og du vil nødvendigvis forutsette en moralsk bakgrunn som var der før du i det hele tatt begynte å tenke.

Ja, smigre deg selv med å være nihilist, og du snart vil oppdage en grunnleggende, påtvingende virkelighet: Det gode er suverent.