Våkne med stein i leddene

Eit større regn – som tittelen på boka innvarsler – hva skulle det kunne være? Større fordi vannmengdene fra oven får tildelt en symbolsk betydning? Og av større betydning fordi regnet inngår i den jordiske fruktbarheten som sirkulerer hav og damp og regn?

Spørsmålet følger meg gjennom lesningene. Det som er sikkert, er at det lyriske jeget, gjennom et skakende sykdomsforløp, lengter etter et vi. Ordene faller inn i diktene – slik kan det virke – ofte i språklig oppløsning – stotrende, famlende.

Det individuelle språket oppstår først når naturomgivelsene er etablert i et sanserikt og presist naturspråk. Skog, fjell og beitemark, gras og fugler og bløtdyr, regn, regn og atter regn – i disse passasjene mener jeg å se at det lyriske språket utvikles og balanserer med en allestedsnærværende natur, som om naturomgivelsene blir konstansen som innhegner vanvittige sykdomserfaringer.

De blir i denne boka fundamentet for et større vi – mann, barn, familie, sykepleiere, leger. Det skjer på flere nivåer, som vi snart skal se, og med ufattelige komplikasjoner.

Som en dreiebok

Bokas veksling mellom dikt og prosa tenderer mot et dramatisk verk. Tekstene begynner på upaginerte høyresider i ordinær Times New Roman, med en motstående venstreside i skrivemaskintyper, det vil si et dreiebokaktig oppsett. Her får jeget og dets personomgivelser stikkordmessige beskrivelser av sykdomstilstand og diagnoser, om nåværende og tidligere bosteder, samt andre tidsangivelser.

---

Poesi

Kaisa

Eit større regn

Samtiden 2023

---

Grepet gir muligens en slags monotoniens forutsigbare struktur, men disse oppslagene og angivelsene blir for platte i det lange løp. Særlig i første delen av boka (der også det lyriske språket er preget av gjentakelser og en refererende stil) undermineres Aglens sterke vitnespråk.

Observasjoner som dette er imidlertid gull verdt i en sterkt kritisk bok:

Vakne med stein i ledda og lære seg nye lemmar dette er å bøye

dette er avstanden til postkassa om verda byrjar i kroppen

...

Stein i ledda, det gir smertespråket tyngde. Her gis få eller ingen konsesjoner til håp, lys og farger. Trassig bores det i smertens elendighet og løgnenes banaliteter. Factum est: Et menneske som er hardt rammet i kroppens basale funksjoner, som fri pust, gangevne, matlyst og seksuelle utfoldelser, blir i en narsissistisk samtid utlevert til omgivelsenes stirring, avsmak og forakt.

Trassig bores det i smertens elendighet og løgnenes banaliteter

—  Freddy Fjellheim

Den steinharde banaliteten er fornektelsens løgn hos omgivelsene, som en slags refleks av den sykes tilstand, men uten å være reflektert.

Nedenfrablikk

...

Det stumme vaksne andletet kastar frå seg bordflata og

borna å ikkje være elska som markene og regnet

Eller elska men uønskt eit anna morell blautnar i graset

purpursafta rett inn djupna der vi nei

...

«rått lys renn frå auga», avsluttes diktet, og det er noe med nedenfrablikket i denne samlingen som er dypt originalt. Et annet sted handler det om «auga si peiking», altså at øyet har sin egen selvstendige natur, selv der vi ikke ser at vi ser.

[ Rebekka Kjelland skriver folkelige dikt på høyt nivå ]

Sykdomshelvetet får dikteren til å se likheten mellom pasienter og ei ku som trekkes til slakt, rautende i feber, og som stritter imot dødsøyeblikket, med hele sin tyngde:

...

om vi kan tru at ei slik tilfeldig ku, som ein tilfeldig pasient,

er einaste eigar av eit unikt og botnlaust nei

Poeten slipper også til det sosiale og politiske blikket. Kanskje det er når hun glimter til og finsliper linsene at Eit større regn går opp i en større dimensjon? Det skjer på side 53:

Eg har sprokne leppar Blod i skoa Og ein rasande

lengt etter pengar

Erkjennelsesspråk

Kaisa Aglen vitner fra de uføres nedslitte liv, med mange konsise observasjoner, for eksempel av statens newspeak-hersing med syke folk, som når vi ikke lenger skal kalle oss syke, men blir omdefinert til «brukere». Hun fremstiller skånselsløst den sykes mentale drukning i lidelsen, samtidig som hun viser oss det tilkjempede overskuddet til å være seende og sann. Siste dikt kommer med en berøring fra månelyset.

Sjelden møtte jeg et så kompakt mørke, og jeg skal ikke prakke håp på noen som helst. I litteraturens verden er det likevel håpefullt at erkjennelsesspråk som Eit større regn blir skrevet og utgitt.