Kanskje var det Norge som hang igjen med forståelsen av noen av hans mest markante verker, Epitaffio for orkester og lydbånd, Tenebrae for cello og orkester, Wirklicher Wald med tekster fra Rilke og Jobs bok, Magma for orkester.
Polen og Tyskland var de første som omfavnet verkene hans.
Allemannseie
Så kom balletten «Stormen» i 1979, som Bergen Filharmoniske Orkester og Den Norske Operas nye sjefdirigent Edward Gardner nå har løftet ut av sitt i og for seg «lune» gjemmested, for – under Gardners ledelse å klinge som antakelig aldri før.
Da den ble skrevet var den tross alt fremdeles en nøtt for mange, men det var likevel da Nordheim for alvor slo gjennom i interesserte folks bevissthet. Folk sto i kø for å se balletten, billetter ble også solgt på svartebørs. Antakelig mye – også – på grunn av Glen Tetleys spektakulære regi.
Når den nå på nytt er fremme igjen, i en både teknisk og fremførelsesmessig topp-produksjon, er det egentlig litt vanskelig å forstå at Nordheims musikk har vakt sånn forakt.
Gardners tilnærming er den «klassiske» musikken. Ingen provoserende, skrikende klanger og sjokkbølger, den kan utmerket godt bli et allemannseie.
Personlighet
Jeg tenker meg musikken beskrevet i naturformasjoner. Den brer seg som en strømmende virvel eller ligger der som et delta yrende av liv. Gardner stresser dette møtet mellom det ganske enkle og det uforutsigbart kompliserte, hans sans for Nordheims rikdommer i lyder som for andre tar seg ut som småting.
Musikken er sterk, den skaper «bildene» selv. For denne mytiske musikken, hvor også elektronikken spiller en magisk rolle ved siden av det tonale. Slik Shakespeares Ariel og Caliban i skuespillet «Stormen» – som stykket er bygget på – fremstår som kraftfulle drømmeskikkelser gjennom søvn og oppvåkning. Vi fornemmer havets forandringer, menneskets indre storm. Nøyaktig slik er det Gardner & co. nærmer seg musikken. Det skal personlighet til for å gjøre det.
Sarkastisk
Arne Nordheim tok i sin tid spenntak for å forandre på tilstanden i musikken. Jeg snakket med ham om dette en gang, han sa sarkastisk: «Folk vil bare ha Vivaldis Årstidene. I platekatalogene finnes det 200 utgaver, folk har altså 800 årstider å velge mellom. Det må være nok.»
Musikken trengte en fornyelse, mente han, sarkastisk i stemmen. Sånn fikk han på ingen måte diskret fortalt om sitt eget «program».
Visst var han interessert i musikkhistorien – Mahler var en helt. Han sto midt i den, mente han selv.
For all musikk er en mellomting mellom erindring og det som kommer og det som forventes å komme. Aldri det ene eller det andre, men noe som svinger midt imellom. Der sto komponisten Nordheim. Om ikke i spagat, så med føttene plassert begge steder.
« … og alt skal synge», svarte han når noen spurte. Humor hadde han også (ellers hadde han ikke holdt ut): Til Farris-jubileet i hjembyen Larvik, skrev han et verk for pikkolofløyte og seks Farris-flasker. Da lo man også. Men vennligere.
---
Album
Arne Nordheim
Suite fra balleten The Tempest (Stormen) av William Shakespeare.
Beate Mordal (sopran), Jeremy Carpenter (baryton), Bergen Filharmoniske Orkester, dir: Edward Gardner.
Lawo
---
God tid
Legg øret til Stormen, gang på gang, til det lysner og går opp for deg hva dette virkelig er.
Ikke det at jeg vil tvinge noen til å høre, for mange vil den fortsatt være vanskelig nok. Men «Stormen» kom også som en sjeleåpner for mange, det vil den fortsatt være med den nye innspillingen – om vi tar oss tid.
God tid. Nå er det tid for det – igjen.
