At samtidskunsten kan være vanskelig å gripe, blir tydelig i det vi entrer Astrup Fearnley Museet. Kunstnerduoen Abbas og Abou-Rahme vil undersøke «ekkoet» som fenomen og metafor. Det er en ambisjon som går lukt over hodet på mine medbrakte kunstanmeldere – Julian (10) og Milja (7).
Utstillingen An echo buried deep deep down but calling still skal likevel sette noen spor. Her blir selve rommet som en eneste stor resonanskasse.
– Jeg tør ikke, sier syvåringen og beveger seg nølende inn i mørket, der lyder og bilder fra enorme skjermer kastes mot en. Bruddstykker av historier fra kamper for frihet, vises på de omkransende veggene. Står man i midten av rommet, føles det som å bli dratt inn i en urovekkende historiefortelling.
Utrygt
Mer enn å skjønne hva som menes, kjenner anmelderne en utrygghet i kroppen, noe som fører til intens neglebiting mens videokunsten bivånes. Glemmer man museumsregler, er dette for øvrig et bra sted for å skremme hverandre. Her er det som om samtidskunsten ikke bærer med seg den vante atmosfæren av stille tilstedeværelse.
[ Barn på Nasjonalmuseet: En overveldende verden ]
– Hvorfor skal de dra dit Jesus bodde, når de er muslimer? undrer tiåringen, som får med seg et og annet tekstfragment på engelsk.
Astrup Fearnley Museets nokså beskjedne forsøk på å tilrettelegge for barn, hindrer ikke små besøkende fra å undre seg over kunsten og stille spørsmål man siden kan samtale om. Anmelderne virker likevel litt lettet over å forlate utstillingen. Skuldrene senkes og dypere betraktninger rundt kunsten får ligge, til fordel for klatring rundt de snodige skulpturene utenfor.
Et blodslit
Hans Rasmus Astrup – en av Norges rikeste og mest mediesky menn, brukte ikke bare hele formuen, men et helt liv på å samle kunst til museet sitt. Med teft for å fange den såkalte samtiden, anskaffet han noen av de villeste kunstverkene til sin samling. Begeistringen er derfor stor når vi beveger oss inn i denne delen av museet, og møtes av en ku som er delt i to. Bak glass, med innvollene godt dynket i formalin, tas den i nærmere betraktning – med kriblende vemmelse.
– Den var vel allerede død da den ble delt? undrer ungene.
[ Barn på Henie Onstad Kunstsenter: På grensen til magisk ]
Fascinasjonen over det makabre kunstverket glir over i en viss medfølelse. Den eskalerer når de oppdager den søte lille kalven ved siden av. Kunstner Damien Hirst skal ha hatt et blodslit med å dele dyrene. Han kunne fort fått problemer med å få det solgt det kontroversielle verket, hadde det ikke vært for samleren Astrup.
At han turte å satse på kua og kalven, gir ikke bare museet et kunstverk som har økt betraktelig i verdi, men som også fungerer som et trekkplaster for barn, vel verdt hele museumsbesøket.
---
Kunst for barn
- Hva kan norske kunstmuseer tilby barnefamilier?
- I en ny serie undersøker Vårt Land-kritiker Kjersti Juul hva slags tilbud som finnes for barn.
- Med seg har hun de to barna sine, Julian (10) og Milja (7).
- I dag: Astrup Fearnley Museet
- Forrige uke: Nasjonalmuseet
---
Rasmusklubben
Astrup Fearnley gir likevel følelsen av å ikke være spesielt godt tilrettelagt for barn. Du må ha flaks eller planlegge godt for å treffe tidene museet har satt av til kunstformidling for de minste. Vi er heldige og får bli med på museets egen barnekunstklubb – Rasmusklubben – som møtes her hver fjortende dag.
Du må ha flaks eller planlegge godt for å treffe tidene museet har satt av til kunstformidling for de minste
— Kjersti Juul
Med dedikerte ansatte og aldersinndelte grupper, tas barna med rundt i museet. En håndsopprekning på hvem som husker reglene, viser at dannelsen til den unge forsamlingen ikke bare dreier seg om kunst, men også kunsten å oppføre seg:
– Ikke ta på ting! Ikke rope! Ikke løpe i trappene! Holde sammen!
Tiåringen tar en beskyttende arm rundt lillesøster. På nytt beveger de seg inn på samtidskunstens ukjente territorium.
Nærmere kunsten
Oppfordringen om å legge merke til farger, former og lyder, blir etterfulgt av en samtale rundt kunsten.
– Kan ulike farger gi forskjellige følelser? Hvorfor bruker noen maske? Kan man føle seg mindre sjenert, og mer mektig eller sterk ved å skjule seg?
Med enkel tilnærming og lett ledende spørsmål, brytes noe av barrieren og distansen til det de ser ned. Anmelderne mine får en ny giv i møte med den mystiske samtidskunsten, som avsluttes med at barna får lage et stort collagebilde i museets eget verksted. Et sted som også har drop-in hver søndag, med familieverksted knyttet til de aktuelle utstillingene.
Med enkel tilnærming og lett ledende spørsmål, brytes noe av barrieren og distansen til det de ser ned
— Kjersti Juul
På vei ut lyser de unge kunstanmelderne opp.
– Kan vi smake? spør de og peker på haugene av drops som ligger strødd langs den ene veggen.
At søtsakene viser seg å være et kunstverk, faller ikke i god jord. Forsøk på øyeåpnende kunstformidling til tross – samtidskunsten kan være frustrerende uforståelig.