Virtuos elendighet fra ungarsk stjerneforfatter

«Hvordan kunne en kulturnasjon som ga oss Goethe og Mozart skape Hitler?» pleier en eldre slektning av meg å spørre. Spørsmålet har blitt stilt av mange av de som er fascinerte av tysk kultur og som opplevde andre verdenskrig.

Forholdet mellom en bekmørk politisk virkelighet og monumental kunst settes på spissen i Herscht 07769, den ungarske nobelprisfavoritten László Krasznahorkais fjerde roman på norsk. I løpet av en 400 siders lang setning følger vi innbyggerne i en gudsforlatt tysk landsby i det sentraleuropeiske ingenmannsland, nær Thüringen, i Johan Sebastian Bachs hjemtrakter. I DDRs ruiner har ideologien gjenoppstått: landsbyen er fylt av nynazister.

Krasznahorkai skildrer altså livet i tidligere østblokk-områder der overgangen til kapitalismen slo feil, og hvor en nostalgisk høyrepopulisme råder. Slik er det også i hans eget hjemland, Ungarn. I et Europa der høyrepopulister vinner makten i stadig flere land og Putin herjer i Ukraina, er min slektnings spørsmål plutselig blitt relevant igjen.

For forfattere av Krasznahorkais kaliber byr den politiske utviklingen på en utfordring: Skal de flykte inn i et apolitisk elfenbenstårn, eller forsøke å beskrive utviklingen de ser rundt seg? I Herscht 07769 utbroderer Krasznahorkai tarveligheten i dagens Europa på høylitterært vis i en briljant, men utmattende, bok.

Monumentalt

Det sies ofte om Krasznahorkai at handlingen, tematikken og romankarakterene i bøkene hans er underordnet den monumentale stilen. Slik er det også i Herscht 07769, som kort oppsummert handler om den godmodige og enkle Florian, som etter å ha lært om kvantefysikk av den vennlige læreren Köhler blir overbevist om at apokalypsen er nært forestående.

---

Roman

László Krasznahorkai

Herscht 07769

Oversatt av Ove Lund

400 sider, Cappelen Damm 2023

---

Livredd begynner han å sende brev til Angela Merkel for å anmode henne om å stoppe den kommende katastrofen, og ber henne svare ham på adressen Herscht 07769. Samtidig foregår den faktiske sivilisasjonskollapsen rett foran øynene hans: Hans farsfigur, Bossen, er lederen av en voldelig nynazistgjeng. Voldsbruken akselererer i løpet av romanen, og Florian tar på seg oppgaven å jage ondskapen ut av landsbyen.

Dostojevskij-inspirert

Som flere av karakterene i Krasznahorkais tidligere romaner, er Florian en hellig dåre, lik Dostojevskis fyrst Mysjkin i Idioten, en figur som aldri helt berøres av den syndige verdens logikk. Denne naiviteten gjør Florian til et slags speil som får nazistenes grusomhet til å stå frem enda tydeligere for leseren, og det er kanskje Florians enkle humanisme som fører til at det er akkurat ham som tar affære mot nynazistgruppen.

[ «Det bekmørke, skitskumle Tyskland» ]

Samtidig ligger det en viss tafatthet i å la en slik karakter være sentrum for romanen. Vel tilfører naiviteten en viss komikk, men det gjør også romanen mer ironisk uforpliktende. Det er som om det aldri står noe på spill, tematikken til tross.

Polyfonisk

Både Bossen og Florian er lidenskapelig opptatt av Bachs musikk. Bossen dyrker fortidens Tyskland og gremmes over den politiske utviklingen. Hvilke tradisjoner skal holdes ved like, spør Krasznahorkai i romanen, og svarer ved selv å bruke Bach, men også Dostojevskis, form: polyfonien. Mangelen på punktum forsterker dette inntrykket. Landsbyen puster og snakker sammen, snart taler den ene, snart den andre, men stort sett skjer det ingenting:

«[...] herr Hopf satte seg etter middagen i sin behagelig polstrede lenestol foran fjernsynet og slumret en time eller to, mens fru Hopf, etter å ha vasket opp, kom inn og satte seg ved siden av ham i sin lenestol, og bladde i BARBARA, som var hennes yndlingsblad, fordi damer på hennes alder var målgruppen til BARBARA, og hun anså jo seg selv for å være en moderne kvinne, og det var nettopp den slags kvinner BARBARA henvendte seg til, og ja, bladet talte til henne, og var i årenes løp så å si blitt en av hennes beste venninner […]»

Nøkkelen til Krasznahorkais roman ligger i gapet mellom språkets storslåtte stilistikk og romanuniversets tarvelighet

—  Ingeborg Misje Bergem

Slik holder Krasznahorkai på i 400 sider, og hvis man som leser kommer seg forbi snøblindheten den endeløse tiraden av ord fremkaller, lærer man etter hvert å sette pris på virtuositeten i ungarerens språkføring. Jeg misunner virkelig ikke Ove Lund, som har oversatt dette romanbeistet, men er mektig imponert over hvordan han har utført jobben.

[ «Minner oss om krigens konsekvenser for dyr og planter» ]

Nøkkelen til Krasznahorkais roman ligger i gapet mellom språkets storslåtte stilistikk og romanuniversets tarvelighet. Herscht 07769 blir slik selv et eksempel på spenningen mellom stor kunst og en kulturs forfall. Krasznahorkai har komponert en imponerende elegi over et Europa som holder på å miste fotfeste.