«Litt for lett»

Teater Manu – Norges eneste tegnspråklige teater – har bydd på mange gripende forestillinger gjennom årenes løp.

Som fjorårets «Edderkoppkvinnens kyss» – et fengslende kammerspill mellom en sedelighetsforbryter og en politisk fange. Eller «Gråtende hender» som ga et nytt perspektiv på historien før og under 2. verdenskrig; Alle kjenner jødenes tragiske skjebne, men langt færre vet at de døve også var en del av Hitlers utrenskningsplan.

Forventer du en sterk teateropplevelse, kan lettheten ved deres nyeste forestilling «Systemfeil», komme overraskende bardust på. Skuffelsen blir mindre hvis du i forkant biter deg merke i regissør Jo Strømgrens egne ord om stykket; «For de som liker teater med intellektuell dybde og undring er det på plass med en advarsel – «Systemfeil» er kun en observasjonspost hvor vi kan betrakte, gjenkjenne, og kanskje føle litt skam.»

Heseblesende

Observasjonsposten er i dette tilfellet en leilighet, der en kvinne gjør seg klar for date. Strømgren vil kjærlighetens vanskelige kår i dagens samfunn til livs, og lar forsøket på å finne den gode tosomheten utspille seg i et splitter nytt smarthjem med integrert tegnspråkoversettelse og moderne fotokunst – en mannskropp med bryster – på veggene.

Skuespiller Ipek D. Mehlum og Ronny Patrick Jacobsen har i utgangspunktet et stort register å spille på og mye komisk timing i ermet, men får aldri helt utløp for det i løpet av den snaue timen forestillingen varer.

[ Har pappa blitt selve faren i litteraturen? ]

Digitale mellomledd, politisk korrekthet og vellet av nye normer for hva man kan og ikke kan snakke om, kompliserer omgangsformen. Men i forsøket på å avsløre hvor banale vi moderne mennesker egentlig er, finner ikke Strømgren nok sceniske situasjoner teksten kan springe ut fra.

Resultatet er en litt for heseblesende forestilling, der replikkvekslingen driver handlingen, løgnene florerer og ingen er hvem de først utgir seg for å være – uten at det hverken føles som en helt treffende samtidsdiagnose eller god nok underholdning.

‘Systemfeil’ hadde vært tjent med noen runder til på manussiden

—  Kjersti Juul

Uten lyd

Man trenger i utgangspunktet ikke å kunne tegnspråk, for å ha glede av forestillinger ved Teater Manu. Lydhørt og uten noen gang selv å komme i fokus, brukes dyktige stemmeskuespillere for karakterene på scenen. Det er ofte så sømløst og knirkefritt gjort, at man fort glemmer at det er en stemme som kommer «inn fra sidelinjen».

Systemfeil spilles derimot uten lyd, men er tilrettelagt for alle ved hjelp av smartskjermer med teksting. Et grep som lett lar seg integrere i scenografien/smarthjemmet, men som vanskeliggjør formidlingen til publikum. Å måtte lese seg til replikkene skaper en distanse der man mister mye av skuespillernes kroppsspråk, mimikk og sterke scenenærvær.

Jo Strømgren har for lengst markert seg som en nyskapende og svært produktiv koreograf, regissør og manusforfatter. Kanskje blir det for produktivt noen ganger. Systemfeil hadde vært tjent med noen runder til på manussiden. På å hente frem mer av den «strømgrenske signaturen» – et visuelt og fornøyelig fysisk formspråk og en tekst med et større glimt i øyet.

---

Teater

Systemfeil

Regi, scenografi, manus: Jo Strømgren

Kostymedesign: Bregje van Balen

Lysdesign: Jan Harald Ovrum

Videodesign: Thomas Gallagher

Skuespillere: Ipek D. Mehlum, Ronny Patrick Jacobsen

Teater Manu

---