Hanne Ørstaviks nye roman har en kjent og kjær salme i tittelen og nevner attpåtil «Gud» i første avsnitt. «Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg», lyder åpningssetninga. Det var en selvfølge, «sånn Gud er glad i menneskene». Det er noe du bare skal vite.
Men hun vil kjenne det. Er det for mye forlangt?
I kjernen av romanen er nettopp dette spørsmålet: Hva kan, eller bør, vi forvente av kjærligheten? Det dirrer også i bakgrunnen, som et teologisk spørsmål.
Hvis hun spurte om de var glade i henne, var hun redd for å utløse pappas sinne. Som en gammeltestamentlig Gud, er humøret hans mildt sagt uforutsigbart. Dette skaper en frykttilstand i romans jeg-person, som preger henne gjennom oppveksten, og kommer sterkt tilbake i forholdet til den 17 år yngre «M». Redselen han vekker, får henne til å vende seg mot faren sin, nå en gammel mann, i et forsøk på å forstå sinnet. Hvis hun bare kan forstå det, virker det som, kan hun komme sinnet i forkjøpet og møte ham – både nåtidas M og fortidas far – med ømhet.
Er det dette som er kjærlighet: å åpne seg, og samtidig utsette seg, for andres smerte?
Fundamental frykt
Romanens jeg-person ligger tett opp mot Ørstaviks liv. Dette kommer fram i henvisninger til en oppvekst i Tana, dødsfallet til hennes italienske ektemann «L» og ikke minst refleksjoner rundt romanskrivinga som utspiller seg foran øynene våre. Etter et raskt overblikk over egen kjærlighetshistorikk, tas vi rett inn i romanens nerve, nemlig redselen i relasjoner. Det er en frykt for å bli forlatt, for ikke å bli sett og for at den du er glad i, skal bli sint.
---
Roman
Hanne Ørstavik
Bli hos meg
216 sider, Oktober 2023
---
«Med L», skriver hun, ble nærhet noe godt», noe så grunnleggende som «å kunne hvile i at det var en annen der». Men hvilen varer ikke lenge. Et år etter Ls død møter hun M. Han representerer forelskelsens uventede, liksom vilkårlige håp. «Hvor mange møter vi ikke. Og plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er».
Ordet «plutselig» skal imidlertid komme tilbake i negativ forstand. Som to fryktløse ungdommer kjører de moped, røyker joints og hengir seg til hverandre, men plutselig blir han sint. De brå og voldsomme humørendringene har noe barnslig, liksom trassig ved seg, og kommer særlig når hun er sjølhevdende. Når hun spør ham hva han vil med henne, bebreider han henne for å ødelegge alt.
[ 700 år gamle tanker viste vei til forsoning for Hanne Ørstavik ]
Når hun er hjemme i Oslo, oppsøker hun faren sin stadig oftere. Det er først nå, når han er «en liten mager kvist på 87 som tripper på framfoten gjennom rommet», at hun kan konfrontere frykten han har avla fram i henne. M, lik jeg-personens far, var offer for vold og staff i barndommen, og ømheten hun kjenner, men også avhengigheten, får henne til stadig å vende tilbake. Hun forteller faren om forholdet, og spør ham hva hun skal gjøre, og han svarer med det tungt liturgiske ordet «langmodighet». Kjærligheten skal jo tåle alt?
Åpenhet
Ørstaviks beskrivelser av hva frykt gjør med en, er subtile, men sterke. Særlig i barndomsskildringene viser hun hvordan redselen for å trå feil blir styrende for hvordan hun ordlegger seg, utfører oppgaver i huset, men også i alt hun holder tilbake – som det grunnleggende spørsmålet «er du glad i meg».
Som godt voksen kvinne er ikke jeg-personen direkte passiv – hun er i stand til å pakke sekken og sykle av gårde når utbruddene kommer – men det er som om kjærligheten virker utslettende for hvem hun virkelig er, eller rettere sagt får være.
I starten blir jeg utålmodig i møte med det som kan kjennes som en retningsløshet i fortellinga. Dette blir imidlertid et vesentlig tema i romanen: En opplevelse av å stå fast i skrivinga, som er ny og ukjent for henne, og som synes å være forbundet til relasjonen med M.
Det flyktige i romanens form fungerer som en illustrasjon på hva redselen gjør
— Sigrid Elise Strømmen
Ispedd jegets nåtid er en tredjepersons-fortelling om Judith, ei norsk kvinne som har blitt boende i et stort hus i Minnesota etter hennes (også italienske) mann har gått bort. Begge fortellingene, samt bearbeidinger av fortida, glir inn og ut av hverandre, i et forsøk på å skape struktur i en ustø tilstedeværelse.
Tilstanden som skal til for at hun kan skrive, minner om beskrivelsene av kjærlighetens åpenhet, men frykten virker lammende for at hun kan gå inn dit. Hun klarer ikke riktig å navigere; hun setter seg på den nye Deichman eller ved spisebordet, i stedet for i arbeidsværelset, i håp om at noe vil løsne. Dermed fungerer det flyktige i romanens form som en illustrasjon på hva redselen gjør med henne. Samtidig framstår det som en slags løsning – en søken etter å finne tilbake til sin egen stemme.
«Nei»
Når hun dykker inn i pappas sinne, oppdager hun omsider en annen kilde til redsel i barndommen: Mora som vendte henne ryggen. Til dette sier hun som barn, bokstavelig talt, «nei». «Nei var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg kunne jo ikke gjøre noe. Å si Nei var det eneste jeg hadde. Jeg hadde jo ingen ting.»
[ Hanne Ørstaviks ‘Ti Amo’: «Så ventesorg» ]
Negasjonen, dette «nei», dette ingenting, blir altså en handling, en protest, og samtidig en åpning mot kjærlighetens sårbarhet. Det får meg til å tenke på romanens tittel og salmen «O bli hos meg!», satt til norsk av Gustav Jensen i 1915 etter Henry Francis Lytes «Abide with Me», fra 1847. Det er noe barnslig i denne bønnen, kanskje til og med kravet, om ikke å bli forlatt; jeg ser for meg Herren som er på vei ut døra, og barnet som sier, «Nei», kort og kontant, «Bli hos meg».
Men «nei» er også et svar. I romanen er «bli hos meg» faktisk Ms bønn til henne, riktignok sagt i en mdma-rus. Etter hvert som romanens stemme gjenoppdager krafta som ligger i «nei», blir det et driv i språket som virker forløsende, også for forfatteren i henne. Det lar henne se ting som de er, ikke bare lete etter årsakene som ligger under. «Det eneste jeg kan få tak i, er hvordan det er for meg, nå».
Og noen ganger er kjærlighet å si nei.
