Anmeldelser

«Det skal godt gjøres å utgi en bedre diktbok i 2023»

En ny bok av Rebecca Kjelland er en begivenhet i poesiens verden.

Årets bok er hennes femte utgivelse på drøye femten år, et forelskelsesdikt planta i fortellingens ordsmonn. To kvinner utforsker emosjonenes korte og heftige distanser, i Italia og Norge. Boka er i fire deler der kapitteloverskriftene både har en informativ og poetisk funksjon: «Sandkartene /», «Jeg ramsa opp inntrykk i ei notatbok /», «Der skarven tørka vingene /» og «Vinterkorn og vårtunger /», den siste er bokas tittel.

Bruken av skråstrek eller slasjering er gjennomført, som typografisk effekt. Jeg observerer at prosadiktene med få unntak kommer i 6-10 linjers blokkjustering, og selve komposisjonen er mer egenrådig enn elegant. Omfanget av avdelingene øker gjennom boka med ett eller to dikt, bortsett fra del to som er på tre litt større dikt. Dette gir leseren et inntrykk av utdypning og utvikling.

Forelskelse og språk

Det egenrådige er minst like viktig som formen, fordi det er her poeten skaper flengen i språket og språkføringen, slik at vi som leser dikt kan få se noe for første gang. Jeg sikter for eksempel til den hyppige bruken av oppramsinger som tilfører det lyriske jeget preg av en lett besvergende observasjonsevne, samt at motivene i boka får en mer intens fremstilling. Dette er en diktfortelling der flertallspronomenet «vi» er virksomt og virkningsfullt, med utsøkte vekslinger mellom det observerende «hun» og det observerte «hun».

---

rebecca kjelland

Poesi

Rebecca Kjelland

Vinterkorn og vårtunger

74 sider, Oktober 2023

---

Ved siden av en forelskelseshistorie, hva kan poesien til Rebecca Kjelland meddele oss? Det er langt på vei et spørsmål om språkvalgene hun gjør. Den modererte romerikedialekten bidrar fint til karakteriseringene av hun som er gjenstand for forelskelsen. Kjæresten blir et tydelig objekt for begjær og får på dette språknivået en litt fjern positur; kanskje en uoppnåelig karakter som diktets forteller prøver å gjøre til sin egen. Overgangene er glidende, og dermed handler det også om hvordan vi idealiserer kjærester for å finne oss selv?

Noe sier meg at denne skriften dessuten har pandemiske rom som nødvendiggjør det å skrive dikt.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Folkelige dikt på høyt nivå

At det også kan være to poeter og to kunnskapssyn som i denne boka kretser rundt i kollisjonens baner, skygger ikke for spreke dikt fra italienske dager der «Vi skvulpa med byen, med båtene, med folkas rop og kattenes mjauing om kvelden, med blondene, kirkeklokkene og måkeskrik». Kjellands lydmalende språk kan gå for en type klassemarkør som poesipolitiet i forlagene ofte har brakt til taushet.

Men poeten lar oss ikke få hvile i observasjoner. Hun er upålitelig som sannhetsvitne og lar freidig diktene få leve sitt eget liv. Det er et herlig humoristisk tilslag i flere av dem, og mild ironi veksler med plumpe observasjoner av for eksempel kjærestens luktutsondringer. Slik blir det folkelige dikt på høyt nivå.

Hun er upålitelig som sannhetsvitne og lar freidig diktene få leve sitt eget liv

—  Freddy Fjellheim

Når observasjon ble sidetema for denne anmeldelsen, skyldes det ikke bare at poeten indirekte tematiserer den romantiske forfattermyten, som sier at den skrivende bruker sine omgivelser. Jeg bemerker heller en tilnærmet forskerinnstilling til de større omgivelsene, med hun-personen som et slags skriftens objektiv. Forelskelse utløser jo ofte en grunnleggende nysgjerrighet på hele tilværelsen. Hos Kjelland fører dette til at vi-et og dikterparet nærmest går opp i den naturen de observerer og beskriver. Ja, forelskelse kan for så vidt også føre til en tettpakket natur som regelrett møter veggen:

«På en vegg måtte vi henge bilder over hverandre for å få plass»

Bedre skal godt gjøres

Fugler er et hovedmotiv som løper parallelt med sorgen over det forskrekkelige naturtapet vi erfarer. Kjelland utnytter disse skapningenes fenomenale navn og gjør det til en poetisk hovedpulsåre. Den svenske poeten Göran Sonnevi er selve mesteren når det kommer til en slik poetisk registrering av arter, for eksempel i Sekvenser mot Omega, for at de dramatiske naturendringene skal være skrevet ned og bevitnet.

«...Jeg minte / henne på at låvesvaler sov på vingene, at fuglekongen måtte spise / kontinuerlig, at pattedyr aldri kunne være grønne. Vi hoppa ned i / løvtrær uten blader, i pelsen til hverandre, og lugga i halen.»

Det skal godt gjøres å utgi en bedre diktbok enn dette i 2023, men la oss nå se hva poetene har å komme med fremover. Våren er ung, og bokomslaget stilrent og plommegult, signert Exil Design.

I Rebecca Kiellands Vinterkorn og vårtunger får jeg ro til både undring, utforskning og latter. Til sammen er det overraskelsens poesi.


Freddy Fjellheim

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser