Jeg husker den rystende opplevelsen av å lese Sofies verden, og innse at Jostein Gaarders hovedperson er en fiktiv karakter, oppfunnet av Majoren til glede for sin datter. På ett nivå visste jeg jo at den verdenen jeg var i, ikke var ekte, der jeg satt med boka i hendene eller fengsla foran filmen – i hvert fall at det var en annen verden.
Sofies eksistensielle oppdagelse utløste likevel en slags sorgreaksjon i meg, kanskje fordi det sammenfalt med barndommens første innsikt i livets forgjengelighet. Sjøl om Gaarder trøsta meg med at Sofie har evig liv gjennom historiene, skildrer han samtidig en overgang til fantasiens rike som minner om døden.
I Flyktning i paradis. Scener fra syv dødssteder leiker Elisabeth Beanca Halvorsen seg med de kreative mulighetene i litteraturens evige liv. Slik undertittelen forteller oss, er boka strukturert rundt korte scener lagt til sju forfatteres dødssteder.
Det er en utvalgt karakter fra forfatterens eget skaperverk som tar oss med det aktuelle dødsstedet. Halvorsen trekker fram marginale og mindre kjente figurer, og ser forfatterens liv og død gjennom deres blikk. Dermed er dette ei bok som ved første øyekast kan synes å handle om døden, men som like mye handler om diktningens evne til å gi liv og leve seg inn i ulike tider og steder.
Fra Tbilisi til Paradis
Vi møter Dagny Juel, August Strindberg, Edith Södergran, Franz Kafka, Stefan Zweig, Karen Blixen og Tove Jansson. De representerer en bredde av uttrykk, livserfaringer og nasjonaliteter (skjønt begrensa til Norden og Vest-Europa). Slik får boka en didaktisk funksjon ved at den introduserer oss for forfattere som er kjente for noen og ukjente for andre. Også for lesere som har god kjennskap til de sju forfatterskapene, vil det være verdifulle små detaljer og innsikter å hente i historiene.
---
Kortprosa
Elisabeth Beanca Halvorsen
Flyktning i paradis. Scener fra syv dødssteder
176 sider, Gyldendal, 2023
---
I tillegg til å være en guide til forfatterne, er dette en reise gjennom verden. Fra Juel i Tbilisi til Strindberg i Stockholm, fra Kafka i Kierling til Zweig, østerrikeren som under andre verdenskrig flykta til en bydel i Brasil med det paradisiske navnet Valparaíso. Tittelen Flyktning i paradis, er henta herfra, og antyder en fellesnevner mellom dem.
[ «Hvem velger å livnære seg av døden?» ]
På forskjellig vis kan forfatterne ses på som flyktninger, sjøl om ikke alle dør like langt fra sitt opprinnelige hjemsted som Zweig eller Juel. Forfatterens forhold til livet, i lys av sitt kreative kall, er noe som går igjen i boka. Brudd med normer som å få barn og rotfeste seg, nevnes eksplisitt i tilknytning til Blixen og Zweig. Førstnevnte reflekterer over at hun ikke har noen biologiske bånd til framtida, og sistnevnte uttaler: «I en viss alder må man betale for luksusen ikke å ha barn», og videre: «De andre barna mine, bøkene, hvor er de nå?».
Virkelighetene forfatterne skaper, plasserer både dem og karakterene i en verden på siden av den de lever i til daglig. Det er en fantasiens verden som er evig, men den er også flyktig.
Hunden og Hufsa
Halvorsens ulike fortellerposisjoner bidrar også til en variasjon i bokas formspråk. Alle kapitlene bærer med seg forventningen om et dødsfall, men de er likevel forfriskende forskjellige. Det minner om å lese ei novellesamling, der du må omstille deg mellom hver ny start. Hvem skal jeg få møte nå?
Alle kapitlene bærer med seg forventningen om et dødsfall, men de er likevel forfriskende forskjellige
— Sigrid Elise Strømmen
I bokas kapittel om Dagny Juel følger vi perspektivet til Ivi, hovedpersonen fra skuespillet Når solen går ned fra 1897, mens kapittelet om Karen Blixen fortelles fra perspektivet til hunden Pasop, som i tillegg til å være Blixens firbeinte følgesvenn, hadde en liten, men sentral rolle i fortellinga «Syndfloden over Norderney». Helt til slutt kan vi lese en reiseskildring fortalt av to ihuga tilhengere av Tove Jansson, som sniker seg inn på øya Klovharun, hvor de støter på den beryktede skikkelsen Hufsa.
[ Karolina Ramqvist skammet seg over sin egen interesse for mat ]
Kapitlet om Edith Södergran er det mest formmessige interessante, skrevet i diktform fra perspektivet til et navnløst «jeg». Her helgarderer Halvorsen seg med den innledende setninga: «Hun er redd for å snuble og falle, redd for å ende som et upoetisk mageplask».
Redselen er forståelig, det er ikke bare-bare å skrive seg inn i Södergrans poetiske språk, men tilståelsen kan gjøre at man nærmest leiter etter mageplasket i teksten som følger. Det går ikke så halvgærent heller. Mest givende er imidlertid ideen om «jeget» som skriver seg sjøl fram i forfatterens lyriske drakt, som en karakter uløselig knytta til et ekte «jeg». Diktets stemme har i sin tilblivelse blitt spalta fra sitt opphav, og forsøker å finne hjem:
«jeg er tilbake i håp om å finne
en hage ved en sjø med en strand
poesiens kilde jeg sprang ut av en gang
har jeg fremdeles noe å hente
livgivende strofer i vente?»
Fiksjonens frihet
Med denne formen har Halvorsen – som tidligere har skrevet sjangerblandende sakprosa om forfatterne Doris Lessing og Elfriede Jelinek – gitt seg sjøl frihet til å bruke historiske fakta og dikte videre ut ifra fiktive skikkelser. Den har sakprosaens opplysende kvaliteter, og gir innganger til et utvalg forfattere, steder og historier. Samtidig har den fiksjonens evne til å utvide horisonter, både hos leseren og i formens sjølrefleksivitet.
Ideen bak boka åpner et uendelig mulighetsrom, og kunne gått mye lenger i sin kunstneriske frihet
— Sigrid Elise Strømmen
Ideen bak boka åpner et uendelig mulighetsrom, og kunne gått mye lenger i sin kunstneriske frihet og slik hatt større slagkraft som litteratur i sin egen rett. Jeg liker imidlertid ydmykheten og sjølbeherskelsen i begrensningene, som ikke melker dramatikken i forfatternes liv og død.
[ «I Bronken Senderuds poesi er Maria Magdalena en etterlenget søster» ]
Boka åpner ei dør inn til konkrete forfatterskap og belyser samtidig et mer abstrakt forhold mellom fantasiens begrensninger og muligheter. Som når Sofies filosofiske læremester roper ut et livsbejaende «Majoren är inte Gud!», viser Halvorsen at en forfatters verden lever videre, ikke ved at dødsstedet omvandles til et museum, men ved at vi som lesere alltid kan gå tilbake til livene de har skapt.