Med 99 suvenirer inviterer Ahmed Umar publikum tett innpå sine religiøse erfaringer

Da jeg var kunststudent, fikk jeg av og til beskjed av læreren om å stille meg så langt unna bildet jeg jobbet med som mulig, for å myse på det. På den måten skulle jeg få mer oversikt over hva som foregikk i bildet, litt som å kikke på et kart i stedet for å stå midt i landskapet, med busker og trær overalt.

Ahmed Umars arbeider på Kunstnernes Hus krever derimot, i en slags ulogisk forlengelse av dette, at publikum kommer helt tett innpå kunsten som for tiden stilles ut der.

[ Dette albumet viser hva salmesang faktisk er ]

En oppvekst med religion

Umar er født i 1988 og har rukket å bli en velkjent navn i norsk samtidskunst, til tross for sin, i kunstnersammenheng, relativt unge alder. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, og født i Sudan. Der vokste han opp i en kultur med sufistiske tradisjoner, som blant annet innebar bruk av bønnekjeder og beskyttelsesamuletter.

Senere flyttet han og familien videre til Mekka, hvor den mer minimalistiske trosretningen wahhabisme var utbredt. Der ble bønnen utført ved å bruke fingerleddene på høyre hånd, heller enn et kjede. Det kan være greit å ha nettopp denne bakgrunnsinformasjonen på plass, da dette legger grunnlaget for den rike og intime utstillingen, hvor guds vrede lurer rundt hvert hjørne.

Alternativt bønnekjede

Ved inngangen til Kunstnernes Hus vaier det for anledningen to pride-flagg. Umar er en kunstner som ofte nevnes i samme åndedrag som skeiv kamp, og da særlig i et muslimsk perspektiv. Tittelen på utstillingen, Glowing Phalanges, viser til et fenomen som skal bekrefte og belønne korrekt religiøs praksis, nemlig glødende fingerledd etter å ha brukt dem til å be, heller enn amuletter og bønneperler.

---

Utstilling

Ahmed Umar

Glowing Phalanges

17.02.-16-04.23

Kunstnernes Hus, Oslo

---

Overlyssalene i Kunstnernes Hus er store. I det første rommet er 99 ulike objekter plassert i øyehøyde på veggen, der de ryddig henger etter hverandre. Hvert objekt skal representere en perle fra et bønnekjede, og hviler på gipsavstøpte hender i ulike posisjoner, hentet fra bevegelser knyttet til bønn. De fleste objektene er ikke større enn at de får plass i en håndflate, og opphengingen dikterer hvordan publikum beveger seg i salen.

Størrelsen på bønneperlene får rommet til å fremstå underlig åpent og tomt, til tross for at de dekker alle sider av det. Den fornemmelsen blir forsterket av at publikum beveger seg langs veggene, med ryggen til resten av rommet og all oppmerksomhet festet til de delikate, taktile og deilig detaljerte perlene.

[ «Jeg hadde håpet på mer håndverk og mindre kongehus» ]

Abstrahert ubehag

Umar er i aller høyeste grad en kunstner som viser omsorg for materialene, og de er også av det mer spektakulære slaget. Verkslisten oppsummerer dem blant annet som rødehavskoraller, støttann fra vortesvin og ryggskjell fra krokodille. Alt sammen er hentet fra kunstnerens samling av objekter knyttet til turisme og misjonærvirksomhet i Asia og Afrika, og satt sammen til elegante, om enn noe abjekte skulpturer. Et utstoppet andehode er for eksempel satt på toppen en finpusset og oljet treklump, og et annet sted er hestehår nitid montert på en dynamisk bønneperle, også den i tre.

Andre arbeider er enkelt og greit veldig flotte, som en treplate hvor arabisk-lignende skrifttegn er skåret ut og fylt med en pels. Det er som om Meret Oppenheims pelskledde tekopp fra 1936 lusker i skyggene, selv om Umar beveger seg i et mer abstrahert landskap enn den tysk-sveitsiske surrealisten.

Jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at det finnes en form for ydmykelse i å bli utstilt på denne måten, fra dyrenes og naturens perspektiv

—  Maria Borg

Jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at det finnes en form for ydmykelse i å bli utstilt på denne måten, fra dyrenes og naturens perspektiv. Få ting er vel mer majestetisk enn et robust, men nervøst reinsdyr eller en bedagelig og kraftfull løve. Når turistindustrien bruker disse dyrene til å fremstille produkter som kan kjøpes for penger, er det fint lite igjen av den fryktinngytende stoltheten. Umar bearbeider og abstraherer allerede produserte objekter, men stadig sitter jeg igjen med en følelse av ubehag.

En bønn som fyller rommet

Hvis det første rommet opplevdes som et slags mikrokosmos med søkelys på hvert enkelt objekt, er rom nummer to mer som et makrokosmos å regne. Her har Umar installert et stort teppe som fyller hele taket, og får dermed publikum til å løfte blikket.

Tekstilet er dekket av abstraherte arabiske ord, som ifølge presseskrivet er hentet fra amuletter og handler om beskyttelse. Tegnene er snirklete og ornamentale. De kan ligne litt på helleristninger, eller ivrige og omfattende skriblerier fra en notatbok. I ny og ne fylles rommet av lyden av innkalling til bønn, og det sandfargede tekstilet kaster et fint lys over rommet.

Rom nummer to er mer som et makrokosmos å regne

—  Maria Borg

En annen oppfordring jeg fikk i løpet av mine kunstskole-år, kom i form av et tresnitt hvor det sto Make your own world. Disse fire ordene kan også oppsummere Umars kunstnerskap. Gjennom å benytte seg av objekter og praksiser som så til de grader er knyttet til religion og stedsspesifikk kultur, men samtidig endre og fordreie det velkjente og etablerte, er det nettopp det han gjør.

[ «John Cage ville likt dette» ]