Anmeldelser

En reise ut av skammen

«La elva leve» skildrer aksjonen mot utbyggingen av Alta-elva for over 40 år siden. Men vel så mye handler filmen om å finne sin identitet som same.

Filmtittelen La elva leve var slagordet som Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget benyttet i 1979–1981 da de ville hindre oppdemming av Alta-elva. Stortingets begrunnelse var å unngå en kraftkrise; aksjonistene argumenterte imot av hensyn til samisk kultur, reindrift og miljøvern.

I 1980 laget Bredo Greve en spillefilm, La elva leve, som fikk hard medfart av filmkritikerne. En skarp samfunnssatire ble skuslet bort i farseaktige påfunn, som at en NRK-reporter dro til Stilla og betalte en same for å si at han var for utbyggingen.

La elva leve

Skamfølelse

Når filmskaper Ole Giæver nå gjenskaper over førti år gamle hendelser, er perspektivet lagt til samer bosatt i Alta og langs elva opp til bygda Masi. Det han får svært godt fram, er hvordan de har måttet undertrykke sin identitet på grunn av fornorskingspolitikken som urbefolkningen ble møtt med i tiår etter tiår.

Hovedpersonen Ester (Ella Marie Hætta Isaksen) flytter til Alta høsten 1979 for å arbeide som lærervikar på en barneskole. Raskt aner vi at det både i familien hennes og på lærerværelset er blitt en skam å snakke samisk. Gjennom flere vonde scener skjønner vi at samer møtes med rasistiske holdninger fra representanter for det norske storsamfunnet.

To personer står uredd opp for samisk kultur: Esters farmor joiker gjerne for barnebarnet og snakker samisk uten blygsel. Og Esters fetter Mihkkal vil ha henne med for å demonstrere sammen med søringene som har kommet for å stanse anleggsmaskinene i Stilla.

La elva leve

Oppvåkning

Filmen levendegjør essensen av Alta-aksjonen. Likevel bruker Giæver hovedlinjene i kampen mot utbyggingen mest som et skjelett for å skildre Esters oppvåkning. Motvillig dras hun med til Oslo for å levere et protestbrev til stortingspolitikere. Da dette ikke fører fram, blir hun med en gruppe samer som sultestreiker foran Stortinget.

Filmen levendegjør essensen av Alta-aksjonen

—  Kristin Aalen

For oss som var unge den gang, vekker filmen dramatiske minner fra politisk turbulente 1970-år. 6.500 miljøaktivister deltok sommeren 1979 i Stilla, året etter demonstrerte 700 personer, og i januar 1981 ble 600 politimenn fraktet inn for å bære vekk bortimot tusen demonstranter som satt i snøen i tjue-tretti kuldegrader. Politiet måtte bruke vinkelsliper for å fjerne en gjeng som hadde lenket seg sammen.

La elva leve-slagordet ble et sterkt symbol på at det var moralsk rett å ty til ikke-voldelig sivil ulydighet når begrunnelsen var å verne en uerstattelig natur og samisk kultur. Også blant sosialetisk bevisste kristne var engasjementet stort – Paulus menighet på Grünerløkka åpnet kirken for en samisk solidaritetsgudstjeneste.

Oppnådde noe

Hvis man bare er ute etter å få repetert alt som hendte rundt Alta-konflikten, kommer Giævers film til kort når det gjelder å vise følgene i ettertid. For selv om aksjonistene måtte gi tapt for statens overmakt som til slutt bygget Alta-kraftverket, oppnådde de likevel mye gjennom folkeopplysning og aksjoner. Utbyggingen ble mindre omfattende enn det Stortinget først hadde tenkt, og bygda Masi ble aldri lagt under vann.

Den langvarige konflikten førte til at norske politikere innså at det trengtes et nytt lovverk og et eget representasjonsorgan for samene. Et samerettsutvalg ble nedsatt i 1980, en ny samelov kom i 1987, samme år som Alta-demninga ble åpnet. Så kom en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn, og Sametinget åpnet i 1989. Jo, aksjonistene oppnådde mye.

Men de fikk også en bitter pille å svelge. Kort tid etter innrømmet statsminister Gro Harlem Brundtland at utbyggingen hadde vært unødvendig. Den varslede kraftkrisen kom aldri. Nå ruver en 110 meter høy demning i enden av elvegjelet Šávču, som et voldsomt arr i den opprinnelige naturperlen.

Sårt og vondt

Giæver lykkes gjennom Esters øyne med å bore inn i følelsene til et urfolk som i årtier opplevde at deres rettigheter ble krenket, slik det også har skjedd med urbefolkninger i Australia og Amerika. Ella Marie Hætta Isaksen (Artist og tidligere Stjernekamp-deltaker) spiller Ester med et sårt uttrykk og et voksende raseri over den fremmedgjøring av samisk kultur som har rammet hennes egen familie. Til og med samekoftene gjemmes bort i kott og skap. Skjebnen til fetter Mihkkal er et trist eksempel på hvor tungt det er å miste identitet og framtidshåp.

Bredo Greve hadde en sørings begrensede blikk da han laget La elva leve i 1980. Over førti år senere kreves et samisk ståsted for å yte hendelsene rettferdighet. I Australia har man innført en regel om at bare urfolk kan lage film om urfolk. Denne tankegangen lå tungt over Giæver som fryktet at han ikke ville bli godtatt som filmskaper av La elva leve. Så bestemte han seg for å grave fram egne nordsamiske røtter, lærte seg samisk av sin hovedrolleinnehaver og meldte seg inn i Sametingets valgmanntall.

Sett med mine søring-øyne mener jeg at han har laget en film som skildrer samefolket med dyp respekt og forståelse. Anbefales varmt!

---

Film

La elva leve (Ellos eatnu)

Drama

Regi/manus: Ole Giæver

Med: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Marie Kvernmo, Sofia Jannok, Beaska Niillas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe

Norge / Sápmi 2023

Aldersgrense: 12 år

---



Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser