Olav Solvang rangerer 13 versjoner av «Navnet Jesus»

Det er hundre år siden frelsesoffiseren David Welander skrev den folkekjære salmen «Navnet Jesus». Fortsatt brukes sangen i mange kirkesamfunn, og den har blitt spilt inn på album av svært ulike artister.

Vårt Lands mangeårige musikkanmelder Olav Solvang har lyttet til 13 av tolkningene som finnes. Under følger en rangering.

[ 100 år siden farfaren skrev «Navnet Jesus» ]

Hvilken versjon mener du er best? Si din mening nederst i saken.

1. Kenneth Sivertsen

Det musikalske multitalentet Kennet Sivertsens tolkning er nærmere bedehuset (også det på Bømlo hvor Sivertsen nærmest vokste opp) enn statskirke-lokalet, slik «Navnet Jesus» opp gjennom årene er blitt framført i disse miljøene.

Med sin lett vuggende rytme, akkompagnert av blant annet trekkspill, er versjonen kanskje likevel her aller nærmest ikke-kirkelige sammenhenger, hvor sangen også i stor grad har berørt folk. Dette i god Frelsesarmé-ånd, hvor sangen først ble til.

Det ligger mye levd liv, og mye slit, i denne fremføringen, men fremfor alt mye håp, i hver eneste tone av Kenneth Sivertsens tolkning. Artisten døde i 2006, men denne sangen er i seg selv et verdig ettermæle!

[ Kenneth Sivertsen vokste opp med bedehussanger på bedehuset Sion ]

2. SKRUK

En helt annen versjon enn Sivertsens tolkning, dette: A cappella, langsom og høytidsstemt, uten å virke høytidelig. At stemmene i koret er klokkeklare, oftest også skolerte, vitner ikke her først og fremst om stemmeprakt, men – slik teksten sier – om sjeler satt i brann!

At dirigent Per Oddvar Hildre alltid har fått ut maksimalt av sangerne sine, vet vi jo. Og her har det tydeligvis vært mye musikalitet og engasjement å ta av. Fyrlyset det synges om, altså Jesu frelsesgjerning, skinner klart og tydelig gjennom denne fremføringen fra det sunnmørske koret.

[ Oversikt: Kirkemusikalske høydepunkt i 2023 ]

3. Rune Larsen

Bergenseren som tidlig på 1960-tallet var med på å introdusere det norske folk for popmusikk, var et drøyt tiår senere – gjennom «Hele menigheten synger»-programmene på NRK TV – også en helt sentral bidragsyter i formidlingen av den kristne sangskatten til fora utenfor kirker og andre gudshus.

Faktisk oppdaget vel folk flest her i landet, takket være nettopp Rune Larsens programmer, storheten i «Navnet Jesus» før Den norske kirkes salmebok-komité gjorde det. Først i 1985 fant de den verdig en plass i Salmeboka, hele 62 år etter at den ble skrevet.

Rune Larsen og koret hans formidler sangens enkle storhet uten andre fiksfakserier enn et lett rytmisk komp.

4. Sigvart Dagsland

Kan minne litt om SKRUKs versjon i tempo og fremføring, men med kun Sigvart Dagslands flotte og særpregede stemme som det bærende element.

Sangens oppbygging; fra det helt rolige og enkle, med et forsiktig pianoakkompagnement, til et brusende kor og orgel, før sangeren fra Stavanger mot slutten ror det hele stille inn i nådens havn, bidro nok til at folk (før Spotify) gikk mann av huse for å skaffe seg Dagslands salme-album. Hans mestselgende utgivelse.

[ Anmeldelse: Sigvart Dagsland er mer ufiltrert enn noen gang ]

5. Sondre Bratland

Sangeren fra Vinje, mannen med den malmfulle stemmen, trenger her ikke anstrenge stemmebåndene det aller minste for å få den gåsehudfremkallende effekten. Her er det med all tydelighet navnet Jesus, ikke navnet Bratland, som står i sentrum.

Med fele og trøorgel som akkompagnement, og dessuten Bratlands innlagte kveding i form av små og diskré «krull-bevegelser», er dette også et bevis på sangens naturlige plass i norsk folkemusikktradisjon.

[ Sondre Bratland sliter med å finne ord for savnet etter sin kjære.  ]

6. Sanger fra bedehusland

En av de versjonene som sannsynligvis er nærmest den strengemusikktradisjonen sangen (som jo også er blitt stadig mer kjent som salme) først ble fremført i her i landet. Sannsynligvis også omtrent slik den ville ha blitt sunget under møtet i Calmeyers gate i Oslo, der frelsessoldaten David Welander var blitt inspirert til å skrive sangens tekst på toget hjem til Lørenskog.

Martin Alfsen er musikalsk utdannet, men lar her ikke på noen måte det kunstneriske stå i vegen for det den enkle og folkelige formidlingen.

7. Salmeklang

Den uvante og utradisjonelle åpningen er nærmest en typisk Coldplay-intro. Heller ikke den påfølgende eltingen av den mest kjente versjonen, fenger meg umiddelbart.

Men Salmeklangs versjon vokser etter flere lyttinger, fordi vokalist Mari Klingen synger bra og med innlevelse, og musikerne dessuten vet å posisjonere instrumentbruken seg etter sangens innerste nerve.

Gruppas spesialitet er å omarrangere gamle folketoner med religiøse tekster, og her – på deres andre album – får «Navnet Jesus» en versjon det viser seg at det er verdt å bryne seg på.

[ Dette er Norges 12 beste kristenband ]

8. Kraftverket

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for denne tolkningen, men åpningen, med dens afrikansk-pregede arrangement, bærer i hvert fall preg av at sangens melodi har sin opprinnelse fra Zululand.

Selv om dette rytmiske og improvisatoriske elementet viser seg gjennom hele sangen, har den også et mer typisk vestlig pop-preg.

Den kvinnelige sangeren, som jeg ikke aner hvem er, har en flott og utradisjonell stemme som passer versjonen perfekt.

[ Kraftverket menighet måtte trekke tilbake salmeplate ]

9. Oslo Gospel Choir

Etter en rekke typisk gospelpregede album, henter Oslo Gospel Choir her også fram skatter fra salme-tradisjonen. Lars Fredriksen, med bakgrunn i Misjonskirken Norge, er solist. Koristene er også sangere på håndplukket og høyt nivå.

Tore Aas’ arrangement, med lett jazzpreget åpning, og et tiltagende orgel-brusende crescendo, minner oss på nytt om salmens vidtfavnende gyldighet; i både storm og stille.

10. Impuls

Pass på! Her er det et massivt og elektrisk lydtrykk fra første sekund. Når man først skal pakke inn sangen i et tidlig U2 og Coldplay-lydbilde, er nok dette måten å gjøre det på. Men hvorfor skal man gjøre dét? Noen rolige sanger kan bli bedre i en rocka versjon, andre blir det ikke. Ikke sjelden blir de – som her – til og med dårligere.

Å rocke opp «Navnet Jesus», er som om Beatles skulle rocket opp «Yesterday», eller Rolling Stones gjøre det med «Angie», noe som i mine ører ville vært jevngodt med helligbrøde. Hos Impuls fungerer de rolige partiene i sangen såpass bra, at de burde nøyd seg med det.

[ Eivind Buene gransker lovsangene 2.000 ungdommer sang på Impulsfestivalen ]

11. Get Focused

Rockeballade-formen som her er valgt, står dessverre mer og stamper enn den driver sangen framover. Det er heller ikke grenser for hvor mange instrumenter, lydkilder og lydeffekter som tas i bruk. Vanskelig å «get focused» her!

At sangerne synger med et stort engasjement, tyder uansett på at dette er et oppriktig og helhjertet forsøk, men altså likevel mislykket.

[ For tjue år sidan hadde fire tenåringar ein idé. I år er 2000 unge samla ]

12. Bjøro Håland

Jeg er hjertens enig med Ole Paus i at Bjøro Håland er en undervurdert sanger. Helt fra han emigrerte til USA som 17-åring, og der oppdaget hvor viktig de kristne sangene var for country-artistene han beundret, har slike sanger også stått på repertoaret hans. Flere av dem står fjellstøtt. Særlig i countryform!

Men her, med en nokså treg og seig versjon av denne flotte sangen, blir det vaklevorent. Hverken formidleren og sangeren Bjøro Håland eller sangen kommer til sin rett.

13. Stephan Christiansen

Det synges av full hals, og vel så det! Det er også en solist som har en bra stemme. Men hvorfor i all verden prøver de å høres ut som et Iron Maiden eller AC/DC på høygir?

Hvorfor appellere til «headbanging» (tungrock-fansens risting på hodet til rytmene), når dette mer enn noen andre sanger jeg kan komme på, er en så til de grader hjerte-til-hjerte-sang?

[ Jesus Revolutions musikalske reise: «Partymusikk med mørke undertoner» ]

Er tanken å kle den i et moderne språk for å «tale de unges språk», er det i så fall en kraftig undervurdering av unge menneskers musikksmak. Flere andre sanger i Stephan Christiansens musikalske Jesus Revolusjon-repertoar fungerer atskillig bedre.