Vidar Sundstøl skriver gripende om far og sønn

En skilt mann har flyttet for seg selv og reflekterer over forholdet til sin sønn, men ofte indirekte, gjennom steder og spredte minnebilder, vekslende scener og landskap.

Det er særlig en ting som forener far og sønn: fugletitting.

[ «Bibelens apokalypse møter Jonny Halbergs univers» ]

Episk og intimt

Dette er rammefortellingen i Vidar Sundstøls lille roman Nattsang, som absolutt ikke foregår i rettlinjede former. Det er som regel en scene, et minne, eller kanskje en drøm som er navet i de mange korte avsnittene i boka. Dette fungerer langt på vei, og gir boka en nærmest teatral karakter: Jeg får fornemmelsen av sceneskift med lys som dimmes og skrus opp igjen for hvert kapittel. Men det er noe mer også, større, tettere på naturen. Døgnets rundgang, men også livets sykluser griper da også jevnlig inn i fortellingen for å gi den et preg av noe mer enn en fortelling om far og sønn.

Hovedpersonen observerer ofte naturfenomener og plasserer noen ganger sin egen eksistens i en slags mytisk forestillingsrom som finnes parallelt med samtiden. Som i begynnelsen av boka, hvor han fabler om at han egentlig står på bunnen av et hav, siden det var nettopp vann der for mange tusen år tilbake.

Utvendige tanker

«Min kone, vår sønn, jeg husket dem tydelig. Eller egentlig dreide det seg ikke om hukommelse, men om en form for fremtidssyn, for det hadde ennå ikke skjedd. Et par mil mot vest, der Seljord en gang skulle ligge, lå nå en lang bretunge, og et eller annet sted dypt inne i tiden lå sønnen min og sov. Kanskje gjensto det elleve tusen år før jeg kunne gå inn til ham, og ennå hadde ikke engang den første snøbygen rukket å krysse fjorden.»

---

Roman

Vidar Sundstøl

Nattsang

120 sider, Tiden 2023

---

Grepet gir også teksten en spenning av noe uforsont og uoppklart, siden de indre dramaene i hovedpersonen og hans forhold til sønnen skyves over på noe ytre, uansett hvor sofistikert beskrivelsene er. Minnene, scenene, stedene blir et refleksjonsmedium for mentale prosesser som sjelden konkluderer med noen bestemt innsikt, men forflytter uløste mellommenneskelige og psykiske anliggender fra bilde til bilde.

[ «Sundstøl har skrive ein kunstnarroman – eller ein gotisk grøssar – eller ...» ]

Metaforene hangler

Sundstøl skaper en episk ramme rundt intime menneskelige forhold som er underlig og ofte slående vakker, om enn distansert og nesten kjølig poetisk. Dette vil neppe appellere til alle, men jeg finner en delikat skjønnhet i eksperimentet, selv om metaforene ikke alltid henger på greip. «Natten er større enn dagen. Og den er alltid den samme. Mens dagene er som kort i en kortstokk, utstyrt med ulik verdi og farge, er natten hånden som deler ut kortene.»

Bokas bærende element er også dens sterkeste kort: relasjonen mellom far og sønn og hvordan de forbindes gjennom et tredje element: fugletitting.

—  Kjetil Røed

Slike pussige bilder er slående, men jeg har vanskelig for å se for meg hva som foregår. Hvordan kan natten dele ut kort? Eller her: «også jeg må ha stått slik han står nå, med hele ansiktet som et nyvasket øye mot sommernatten». Igjen: dette er vakkert, men jeg får ikke delene til å passe sammen, for er et menneske et øye, og ser man egentlig klarere med et nyvasket øye?

Mellomleddet

Bokas bærende element er også dens sterkeste kort: Relasjonen mellom far og sønn og hvordan de forbindes gjennom et tredje element – fugletittingen. Sundstøl viser samtidig hvor skjørt noe slikt er, om det blir en erstatning for reelle samtaler og evne til å hanskes konflikter og vanskelige ting. Slike fellesområder kan bringe mennesker sammen, men interessen kan også bli en maskering eller utsettelse av hendelser som ekteskapsbrudd og det faktum at ens barn kanskje vokser fra en når de går fra å være gutter og jenter til unge kvinner og menn, med mer modne interesser enn foreldrene sine.

Til slutt er heller ikke sønnen interessert i de bevingede skapningene. Men faren fortsetter med å se på fugler. Og når han gjør det oppstår bokas kanskje fineste scene: han klatrer opp i et tårn for å se fugler alene, og mens han sitter der kommer det en fremmed han knapt får øyet på i mørket. I fellesskapet lytter de etter nattfugler.

Nye fellesskap

Og her oppstår nye fellesskap; uansett hvor fremmede de er for hverandre, kan den felles interessen bringe dem sammen.

«Nå er det oss to, overlatt til hverandre, til stemmen, som er det eneste vi kan nå hverandre med. Ta på hverandre kan vi jo ikke. Jeg kan ikke legge hånden min på hans, som jeg kunne gjort hvis det var sønnen min. Det er bare stemmen vår som kan slå en bro over tomrommet mellom oss, men vi kommer ikke til å si noe, i det minste ikke nå, muligens en hvisket avskjed idet den første av oss går, men ikke så lenge vi lytter. »

Det er noe dypt rørende ved denne scenen, fordi den viser hvor tett på andre vi kan komme selv om vi ikke kjenner dem, bare vi deler noe begge er opptatt av. Samtidig forteller scenen om hvor overlatt vi alle er til oss selv, uansett hvor tett på andre vi tror vi er.