Knallsterk memoar om kommunismens fall i Albania

Lea Ypi vokser opp i Albania på 80-tallet i den tro at hun lever i den beste av alle verdener. Alt er trygt og godt. Stalin troner på sokkelen, som en godmodig bestefar som smiler med øynene, mens den kommunistiske lederen Enver Hoxha, blir i lærebøkene, på tv og på folkemunne bare kalt onkel Enver.

Men i 1990, da Lea er elleve år gammel, raser hele verdenen hennes sammen.

På vei hjem fra skolen havner hun i en demonstrasjon med rasende mennesker som roper Frihet, demokrati, frihet, demokrati! Hun vet bare så vidt hva en demonstrasjon er, men har aldri sett en. Frihet har hun jo masse av – eller har hun ikke? Og ordet demokrati gjør henne forvirret, for hva betyr det? Det hele er fryktelig skremmende, og hun løper for å søke tilflukt bak en statue av Stalin. Skjelvende legger hun armene sine rundt den store, trygge kroppen hans og kikker opp for å få bekreftet at øynene hans virkelig smiler, men ser til sin store forferdelse at hodet mangler.