Det er jul, og vi skal ta for oss Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Hvilken musikk er vel mer julete enn den? Vel, ganske mye musikk er mer julete enn den, når sant skal sies.
Det er ikke mye pling og bjelleklang i Juleoratoriet. Tynt med klisjeer. Av de 64 satsene i verket er det rett nok en håndfull som har den fine troskyldigheten vi forbinder med jul, men i det store og hele er det ikke mye som skiller tonespråket fra for eksempel Himmelfartsoratoriet av samme mann, eller fra de hundrevis av kantater han skrev til kirkeårets søndager.
Tonespråket er altså ikke typisk jul, men typisk Bach. Det er uendelig vitalt, proppet med uttrykksfulle detaljer og musikalske ideer, og ofte flere samtidig. Det danser, det er høyintelligent og komplisert, det er jublende. Og i jubelen er det – som i alt Bach skrev – en understrøm av melankoli. Det er en kunst som favner utrolig bredt.
Vi skal se på hvordan verket ble til, og vi skal også grave litt i det velsignede internettet og se hvordan oratoriet er blitt fremført på gamle og nye innspillinger, og hva vi kan lære av det. Å lære er i det hele tatt et nøkkelord i Bachs univers. I forordet til et av verkene sine, dediserer han musikken til alle som er ivrige etter å lære. Og han var selv en av dem.
[ Snart kan hvem som helst utgi Hamsuns bøker ]
Ikke fremmed for gjenbruk
Hvorfor er musikken til Juleoratoriet såpass lite julete? Vel, for det første var ikke Bach noen stor venn av klisjeer. Slike fantes jo på 1700-tallet også. Ord blir fattige, men for eksempel to blokkfløyter som spiller parallelle sekster i 6/8-dels takt over en liggende basstone, det var en slik klisje som signaliserte jul. Jeg kan forsikre at det klinger søtt. Men du finner ikke mye av det i Juleoratoriet.
En annen grunn er at mesteparten av musikken til oratoriet faktisk er hentet fra tidligere komposisjoner. Gjenbruk av musikk var en vanlig måte å jobbe på for Bach. Hvorfor komponere noe nytt når man har liggende stykker av høyest tenkelige kvalitet som kanskje bare er blitt fremført en eneste gang? På denne måten kunne musikken i det minste bli fremført to ganger, dobbelt så mye som en. Frykten for at stykker han hadde lagt all sin kunst ned i, bare skulle forsvinne, var ikke tatt ut av luften. For eksempel ble Juleoratoriet fremført en gang, i 1734, og så ikke fremført mer før i 1857 – 123 år senere!
Hvorfor komponere noe nytt når man har liggende stykker av høyest tenkelige kvalitet som kanskje bare er blitt fremført en eneste gang?
— Tore Hegdahl
Bach skrev mye sekulær musikk, ikke bare kirkemusikk. Selvsagt kammermusikk og konserter, men også verdslig vokalmusikk av typen kantater til en eller annen kongelig fødselsdag. Og det er nettopp resirkulert musikk fra slike kongelig anledninger som utgjør mesteparten av musikken til Juleoratoriet. Tilpasset til en ny tekst med Bibelens jul som tema, med reisen til Betlehem og fødselen der, med hyrdene, kong Herodes og de tre vise menn.
For Bach var det uansett ikke stor forskjell på verdslig og kirkelig musikk. Han skrev sitt motto SDG, Soli Deo Gloria, Gud alene har æren, i manuskripter til all slags musikk. Alt var til Guds ære.
I juledagene 1734 og de første dagene av nyåret 1735 ble altså menigheten i Thomas- og Nikolaikirken i Leipzig presentert for dette verket. Det ble fremført over en periode på nesten to uker, fra første til trettende dag jul, en kantate på hver helligdag. Delene hang likevel sammen. Bach besørget selv trykkingen av teksthefter som inneholdt alle seks kantater samlet under tittelen Juleoratorium.
---
Omtalte versjoner av Bachs Juleoratorium
- Fritz Lehmann og Berlinfilharmonien (1955)
- Karl Richter og Münchener Bach-Orchester (1965)
- Nikolaus Harnoncourt og Concentus Musicus Wien (1973)
- John Eliot Gardiner og English Baroque Soloists (1987)
- René Jacobs og Akademie für Alte Musik Berlin (1997)
---
[ Verdenskjent kormiljø åpner for jenter ]
Sarte toner
Også av komposisjonen er det mulig å se at han har tenkt på helheten. Aller tydeligst kanskje i den detaljen at han i første del innfører melodien til langfredagssalmen «O, hode høyt forhånet», som han elsket. Et frampek på hva det lille barnet hadde foran seg. I sjette del kommer så melodien tilbake i sluttkoret, men nå i jubel, med helt andre harmonier – nå går den i dur – og med pauker og tre trompeter. Mørket jubler.
Hvordan hørtes det så ut i Leipzig i 1734? Vel, noe vet vi om det. Kirkene står jo der fortsatt, store kirker med sitteplass til 1.500 personer. Fra galleriene der ble det fremført en kunstferdig og detaljrik musikk, og en del av de utøvende var barn. Koret med guttestemmer på sopran og alt, har ikke vært stort. Orkesteret som spilte til har ikke vært et orkester i vår forstand av ordet, mer et ensemble med for eksempel åtte–ti strykere pluss blåsere. Alle instrumenter har hatt betydelig spinklere klang enn tilsvarende har i dag. Dette var et orkester hvor en lutt kunne gjøre nytte for seg som akkompagnementsinstrument. Så det har vært en sart klingende musikk.
Bach selv har ledet det hele fra cembaloen eller orgelet, med nikk, en og annen håndbevegelse og generelt strenge blikk, ifølge samtidige skildringer. Hvis en av stemmene i koret kom ut av det, har han sunget med.
Hver av kantatene i Juleoratoriet er et lite mini-oratorium i seg selv. Et 20–30 minutters verk av arier, resitativer og kor. Et komprimert og helhetlig musikalsk forløp med nok variasjon, overkommelig for tilhørerne å forholde seg til. Hele oratoriet, med seks slike kantater, tar to–tre timer å fremføre, og er en stor utfordring både for utøvere og lyttere. En viss monotoni er uunngåelig.
Hør litt på Lehmanns versjon, og du vil forstå hva som har skjedd de siste femti årene med måten barokkmusikk blir spilt på
— Tore Hegdahl
[ Fjorårets jul ble en gedigen skuffelse: – Passer vi egentlig sammen? ]
«Alt du trenger for et godt liv»
Men nå skal vi høre på plater, og da kan vi bøte på det. Så, ikke sett på verket fra starten, men følg Bachs intensjon og hør en eneste kantate av gangen. Hopp for eksempel rett til kantate nummer fire, for nyttårsdag, en liten perle med syv satser av ulik lengde, type og stemning – i mine ører den fineste av kantatene i Juleoratoriet, med en helt spesiell følelse av sammenheng. Her finner du mykt svingende korstykker, det nydelige bass-resitativet «Immanuel, o süsses Wort» og to ubetalelige arier. Ikke minst den halsbrekkende «Ich will nur dir zu Ehren leben», hvor tenorsolisten og akkompagnementet møtes i edel kappestrid og rasende fart. Aiai!
Hvis det er en ny innspilling av Juleoratoriet du hører, vil det mest sannsynlig være en innspilling på historiske instrumenter, en som prøver å spille musikken på 1700-tallets premisser. Det vil være et lite ensemble med gjennomsiktig klang. Blåseinstrumentene vil ha sterk egenkarakter: Trompetene smeller, hornene høres ut som elgkalver, oboen som en andemor. Fløytene har en myk, litt forkjølet lyd. Spillemåten vil også være fargerik, med uttalt forskjell mellom tungt og lett. Tempoet i de raske satsene vil være sprudlende.
Denne tilnærmingen er mainstream nå – heldigvis, vil nå jeg si. Det kan høres ut som en selvfølge, men det er i virkeligheten en helt fersk måte å gjøre tingene på. Det er ikke mer enn rundt femti år siden denne tenkemåten begynte å gjøre seg gjeldende. Før dette spilte man all musikk i samtidens ånd, og med samtidens instrumentarium.
Det kan du høre hvis du leter opp den første komplette innspilling av Juleoratoriet, med Berlinfilharmonien dirigert av Fritz Lehmann fra 1955. Du finner den på nettet. Der ligger alt du trenger for et godt liv. Hør litt på Lehmanns versjon, og du vil forstå hva som har skjedd de siste femti årene med måten barokkmusikk blir spilt på. Ta for eksempel sats nummer 4, «Bereite dich, Zion». Den er fremført på et modernistisk, jeg hadde nær sagt demokratisk vis hvor alle tonene er like.
Det er en usentimental no-nonsense-musisering som bringer tankene til femtitallets kontorbygg og boligblokker. For deg som er vokst opp i Gerhardsen-epoken, og som nå har fått epoken på betryggende avstand, er det faktisk litt rørende å høre det. Hvis du så tar neste sats, koralen «Wie soll ich dich empfangen», merker du hvor mykt og fint den er formet. Lehmann hadde tross alt virkelig hadde øre for denne musikken.
[ Olav Egil Aune har lyttet seg gjennom 14 av årets nye julealbum. Her er dommen ]
Vår tids ånd er pluralismens ånd
En enda mer uttalt eksponent for saklighets-stilen, var Karl Richter – i etterkrigstiden regnet som en stor Bach-autoritet. Hans innspilling fra 1965 er også bare et tastetrykk unna, og verdt et besøk hvis du har noe ledig tid i juledagene. Her står du med bena i brutalismen. Du kan jo sammenligne de to nevnte satsene med Lehmanns versjon. Lehmann har i det minste litt fart i arien og mykhet i koralen. Richter har ingen av delene. Der er alt som støpt i betong. Helt fascinerende.
Så i 1973 skjedde det noe banebrytende. Da kom Nikolaus Harnoncourts innspilling som for første gang tok den barokke tidskoloritten på alvor. Med guttekor, få strykere, og kopier av gamle blåseinstrumenter. De lot til og med en barnestemme synge de få solopartiene for sopran, slik man kan tenke seg at Bach ville ha gitt solistoppdrag til de flinkeste elevene. Ikke minst hadde de en mye mer kontrastrik og «snakkende» måte å musisere på.
Sammenlignet med våre dagers utgivelser var den som helhet likevel relativt gubbete. Det tar jo lang tid for musikere å forandre hele måten å bevege seg i musikk på, og i 1973 står Bach fortsatt litt og stamper.
Dette er imidlertid drastisk forandret på John Eliot Gardiners innspilling fra 1987. Her er det ingenting onkel-aktig. Der Harnoncourt driver nybrottsarbeid, er Gardiner helt husvarm. Alt er selvsikkert, pågående og tydelig, tempoet veldig friskt i de dansende satsene. Ikke minst hører du Gardiners umiskjennelige sans for magiske virkninger. Dette er en innspilling som står seg fortsatt. Han gir ikke slakk noen steder.
Etter dette har historisk fremføringsmåte hatt ballen når det kommer til Bach, og det er fristende å si at dette også er uttrykk for vår tids ånd, som er pluralismens ånd. Tankegangen har hatt stor innflytelse på hele det klassiske musikklivet. Klassisk musikk er jo historisk musikk.
[ Vårt Land-kritikerens ti filmfavoritter fra året som gikk ]
«Ingen over, ingen ved siden av»
Men hvis du ikke vil bruke hele julen på å sammenligne interessante versjoner av dette verket, men bare vil ha en kjempefin innspilling å høre på, så er det René Jacobs’ legendariske utgivelse med Akademie für Alte Musik Berlin fra 1997 som gjelder. Ingen over, ingen ved siden. For en gangs skyld finnes det en innspilling som bare er best, og alle synes å være enige om det.
For en gangs skyld finnes det en innspilling som bare er best, og alle synes å være enige om det.
— Tore Hegdahl
Jacobs er jo en musiker som bruker hodet til å tenke med. Det er hans styrke og svakhet. Tolkningene hans er alltid ekstremt gjennomarbeidet på detaljplanet, og av og til har musikken så mye fore at den ikke klarer å gi seg hen. Men slik er det ikke med hans Juleoratorium. Her er alt vidunderlig organisk. Hvert tempo er helt på plass, det svinger, men er aldri stresset. De raske satsene er svært energiske, men også litt slentrende, nesten som et 1930-talls jazzband. På de mange poetiske stedene tar han seg tid. Og alt sammen har en deilig kroppslig kvalitet, nesten sensuelt.
Hvis jeg var deg ville jeg hoppet rett til åpningskoret fra kantate nummer 5, «Ehre sei Dir, Gott, gesungen», bare for å høre i et nøtteskall hva Jacobs driver med. For et liv det er i den satsen! Og det er gjort med et smil. Deretter ville jeg altså i sin helhet hørt kantate nummer 4. Kos deg, som det heter.
Helt til slutt: Bach var en som likte symbolske budskap. Ikke bare skrev han Soli Deo Gloria i manuskriptene, han la også inn de fire bokstavene B-A-C-H flere steder i musikken sin. Sammen danner de to utsagnene et vakkert bilde.
Bach-slekten var jo en stor musikerslekt hvor «Guds musikalske gaver strømmet spesielt rikt», slik han uttrykte det. Hans egen begavelse var kulminasjonen av dette, og det må han ha vært klar over. Ingen har skapt sin egen begavelse, og heller ikke tonene, akkordene, intervallene og kreftene i dem. Det er alt sammen gaver, og de blir gitt videre til andre. Alt er fått og gitt, alt er strøm. Det er et mirakel at vi i det hele tatt er i live.
