Anmeldelser

Søren Ulrik Thomsen har skrevet en av høstens vakreste bøker

Store Kongensgade 23 er en kaloririk, vemodig og skarp bok om levd liv, om dagene som hurtig blir til fortid og om aldringens kår.

Den danske forfatteren Søren Ulrik Thomsen har skrevet en av høstens vakreste bøker. Garantert. Han nærmer seg 70 og har tid til å undre seg. Eller for å si det med hans ord: «Uten forventning til det kommende må det være umulig å leve, og i de senere årene har jeg erfart hvordan hver eneste av handlingene, tankene og følelsene våre samtidig som de så absolutt folder seg ut i et tindrende presens og er utenkelige uten sine forutsetninger i fortiden, er drømmeaktig vendt mot fremtiden, som et blad mot solen.»

Det er et godt program.

Engstelig for sykdommer

Han skriver om mennesker som var hans invitasjon til livet, godartede mennesker på samme livsvei. På det viset er det ingenting i denne boka som ikke gir meg noe å fundere på. Han lever et rikt liv. Men han kan være trist, veldig trist, over å leve et sted på livsbanen hvor veien bak er lengre enn den foran. Fremtiden kommer bakfra. Han er engstelig for sykdommene som naturligvis kommer, han frykter dem, særhetene og taklyset over linoleumskorridorene – og et eventuelt liv på disse institusjonene, som over ikke så lang tid har forandret navn fra gamlehjem og rehabiliteringssenter til botilbud. Tidens nådeløse bokholderi. Denne tiden som for mange gjør tingene og livet likegyldig, bearbeides her sindig og med framtiden som mål.

Kaieflokker i trærne

Thomsen skriver poetisk prosa eller prosaisk poesi – kanskje kan det kalles et essay, nei det blir for tørt. Hør bare på dette: «Rett fra supermarkedets harde lys trår man ut i ettermiddagens nest siste time, da kaieflokker samles i trærne for snart å gli i ett med mørket, som skjuler oss også, og setter en grense for denne dagens bekymringer.» Eller når han snakker om sigarettgloen som stikker hull i halvmørket. Dette er syn for sans, et løst øyeblikk er blitt til univers.

Jeg holder på en liten bok med et essay i midten. For plutselig, omtrent halvveis, bryter han ut i en skikkelig polemikk med psykiatrien. Et skarpt og befriende innlegg: «Å være psykiatrisk pasient har selvsagt aldri vært lystelig, men med alle de radikale inngrepene og kurene som ble tilgjengelige nå, som for eksempel lobotomi, ECT [elektrosjokk] og behandling med hallusinogener og tunge psykofarmaka, trådte man sånn jeg ser det med det tjuende århundre etter mitt syn inn i psykiatriens middelalder, unnskyld uttrykket. Men det har brent på tungen i 40 år.»

Mennesket som skjema

Denne saklighetsteksten midt i bryter saktens formen og flyten i boka, men hvis vi ikke er litterære pedanter, kjøper vi den med åpne armer. Det er temperatur. Thomsen har levd tett på psykisk sykdom – moren var i sju år alvorlig syk, med gjentatte innleggelser. Det gjør noe med den som er med på reisen – i «sidevogn». Ulrik elsket sin mor, som døde for få år siden. Men hun var mye borte i tenårene hans: «Jeg hadde lenge fryktet å etter hennes død våkne opp i panikk over at hun ikke var i verden lenger, men når det ikke har skjedd, er det nok fordi hun har gitt meg nok kjærlighet til også å kunne leve uten henne.»

Thomsen snakker for at vi trenger tunge medikamenter i spesielle tilfeller, han avviser på ingen måte det. Men når vi begynner å behandle pasienter som tall og skjemaer, mener han løpet er kjørt. Han snakker om morens sår, og om sine egne. Dette at han til tider opplevde henne neddopet av medisiner, og om hva det gjorde med en gutt som var i ferd med å bli voksen. Det han vil til livs, er «en kulørt overtro på at behandlingene blir mer vitenskapelige hvis de inneholder kjemikalier og apparater, blodprøver og tallverdier.» Men det er mennesket som trenger et møte.

---

store kongensgade

Erindringsessay

Søren Ulrik Thomsen

Store Kongensgade 23

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

96 sider, Press 2022

---

Kongensgade 23

Så legger temperaturen seg igjen, han skriver vakkert om sin mor som uansett tilstand skrev små dikt. Jeg siterer med et hjertelig smil det ene: «Så deilig som på jorden/er neppe noe sted/og kommer jeg til himmelen/ vil jeg ha jorden med.»

Søren Ulrik Thomsen har skrevet en lavmælt, listig og avvæpnende bok

—  Olav Egil Aune

Noen vil undre seg over bokens tittel: Store Kongensgade 23, det var der forfatteren bodde ett års tid som tenåring, stedet som er blitt et omdreiningspunkt for hvem han var og hvem han skulle bli. Et uhyre viktig sted, denne beskyttelsen han tross alt hadde, han hadde det alltid bra her, selv om mye også kunne vært bedre.

To uformelige tøyposer

Søren Ulrik Thomsen registrerer skarpt, til tider kan hende også «ubarmhjertig», det har han alltid gjort – det vet de som har lest noe av det han har skrevet før. Her er én ramsalt en, han snakker om det han ser rundt seg og tenker at alle – også eldre! – kunne beholdt verdigheten sin ved å vise det: «Hva kan vel ikke en skarp blazer og et vakkert skåret skjørt gjøre for å bevare verdigheten vår som menn og kvinner, og hvor trist er det vel ikke å se et eldre ektepar som iført allværsjakker og selvlysende joggesko helt har kapitulert for det praktisk behageligere og nå ser ut som to leverflekkede melboller helt ned i to uformelige tøyposer.»

Vær så god!

Søren Ulrik Thomsen har skrevet en lavmælt, listig og avvæpnende bok.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser