Anmeldelser

Andakten som skal treffe alle

Byr NRKs morgenandakt på god kristen forkynnelse? Teolog Sivert Angel lyttet seg gjennom ti episoder for å finne svaret.

Morgenandakten på NRK P1 når sannsynligvis ut til flere enn noen annen form for forkynnelse i landet. Andaktsholderne er utvalgt fra Den norske kirke, andre kristne trossamfunn og fra norsk samfunnsliv. Men hva er det som forkynnes, og hvordan?

Andaktens sjanger kommer inn i radioen fra tradisjonen med å holde små oppbyggelige taler i religiøse forsamlinger. Dette klinger med når andaktsholderne stemmer i med nærhet og inderlighet, og det bekreftes av at de avslutter med Herrens bønn og Velsignelsen som toner over i småsentimentale kristne popsanger. Andaktenes litt ulike forløp reflekterer antakeligvis sjangeridealer fra talernes ulike bakgrunner. Kanskje de lar ulike lyttere drømme seg tilbake til et oppbyggelig møte?

Skal treffe alle

Morgenandakten preges av at den er et radioprogram på NRKs bredeste kanal som skal treffe alle, nesten uavhengig av kunnskapsnivå og religiøs innstilling. Dette sjangerkravet forvaltes av NRKs produsenter og dyktige veiledere: Den skal vare i tre minutter og ha kun ett tema. Den skal være enkelt formulert, ha illustrasjoner og små fortellinger fra hverdagen, men den behøver ikke å ha med referanse til en bibeltekst. Den skal komponeres med et aktuelt anslag koblet til et religiøst innhold og gjerne fremføres i jeg-form. Og den skal kunne treffe den troende, den annerledes troende, agnostikeren og ateisten.

Blant andaktene jeg hørte, oppfylte prestene radioidealet best. De begynte i tydelige og levende jeg-fortellinger som siden ble koblet til et religiøst budskap, ofte også til en bibeltekst. Et godt eksempel er prestestudenten Alex Ramstad Døviks andakt fra 5. september. Han fortalte om erfaringer fra sin praksis på sykehus, hvor sykepleierne hadde gitt omsorg og formidlet glede og håp. Dette knyttet han til et sitat fra Brevet til hebreerne 10,23 («La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast») og forklarte at sykepleierne med sine handlinger var Guds hender som formidlet håpet om «å bli båret av Guds hender når vi trenger det».

Denne analoge koblingen mellom bibeltekst og samtidssituasjon traff meg umiddelbart, og det er først nå i ettertid jeg kom i tvil om den. Sa han virkelig at sykepleierne både formidler håpet og samtidig representerer det man håper på? Hvordan brukte han egentlig Brevet til hebreerbrevet til å begrunne dette?

---

Morgenandakten på NRK P1

---

Liten plass

Komplikasjonene ved en knapp og umiddelbar kobling mellom bibeltekst og samtidssituasjon fantes også i en annen andakt jeg lot meg imponere av, nemlig Silje Kristin Meisals andakt fra 3. oktober. Hun fortalte en vakker historie fra et tekstverksted med diskusjon om ordet «elske», hvor en dame hadde sagt «vi sier ikke jeg elsker deg hjemme hos oss. Vi sier: Vil du ha en smultring til kaffen?».

.

Hun knyttet så dette til dialogen mellom Jesus og Peter i Johannes 21, 15–18 («Elsker du meg?»), som hun mente viste at Gud elsker ubetinget og uendelig. Damen fra innledningseksempelet ble så hentet inn for å understreke betydningen av å vise kjærlighet: Når hun og mannen hadde kranglet, la hun to smultringer på tallerkenen hans. Også denne gangen lot jeg meg overbevise helt til jeg fikk tenkt meg om. For er det egentlig sånn at Jesus elsker ubetinget i dialogen med Peter etter oppstandelsen? Og kan dialogen tas til inntekt for at man ikke trenger å si det med ord, med forpliktelsene som følger av det, men kan slippe unna med et par tause smultringer?

Ulempen med skjemaet som disse andaktene følger, hvor en aktuell fortelling følges av et bibelsitat, og ikke omvendt, er at bibelteksten ikke blir utgangspunkt for argumentasjonen, men illustrasjon på den hverdagslige fortellingen. På så liten plass som forkynnerne har til rådighet i radioandakten, kan bibelteksten lett fremstå som tilfeldig assosiasjon til innsikter basert på forkynnerens opplevelser. Slike kan selvfølgelig også være oppbyggelig, enten fordi man har tillit til forkynnerens autoritet, eller helst fordi man kjenner seg igjen i opplevelsene og innsiktene.

Men den som har en taus og forknytt ektefelle vil nok trenge flere argumenter for å la seg overbevise av de smultringene. Det samme gjelder den som, som meg, har ligget i lengre tid på sykehus og hver natt blitt plaget av en forfengelig og selvbevisst og litt klønete sykepleier med behov for å øve seg på å sette inn et nytt perifert venekateter i hånda.

På så liten plass som forkynnerne har til rådighet i radioandakten, kan bibelteksten lett fremstå som tilfeldig assosiasjon til innsikter basert på forkynnerens opplevelser

—  Sivert Angel

Gode budskap

Innenfor samme skjema forøker noen å hente inn mer kompliserte teologiske argumenter knyttet til en bibeltekst. Et eksempel på det er Steinar Leirviks andakt fra 24. oktober. Han forteller svært rørende om en mor som har fått demens, som han siden knytter til Lukas 18, 18–23, hvor en rik mann spør hva han skal gjøre for å arve evig liv, og Jesus svarer at han skal selge alt han eier og dele det ut til de fattige.

Dette innebærer at vi får mer enn vi fortjener hos Gud, i motsetning til i samfunnet for øvrig, hvor det er innsats og fortjeneste som belønnes, hevder Leirvik. Det synes jeg er et godt og viktig budskap, men også her melder ettertanken seg idet popsangen er i gang etter andakten. Hvis den rike selger alt han eier og gir det til de fattige og så arver evig liv, får han ikke da etter fortjeneste? Og hva med mor med demens i alt dette? Har hun gjort ingenting og skal få mye, og i så fall når? Fortellingen om henne virket å være motsatt. Hun hadde gjort svært mye, men må nå likevel sørge over alt demenssykdommen tar fra henne. Dersom argumentet skulle kommet i mål, tror jeg Leirvik hadde trengt mer enn de tilmålte tre minuttene.

I alle de tre nevnte andaktene synes det aktuelle eksempelet å legge rammer for bibelteksten som den ikke passer inn i. Likevel kan det godt være at andaktene oppleves som oppbyggelige for mange. Det er jo gode budskap formidlet på en god måte. Men de hviler altså på tillit til presten eller på gjenkjennelse av budskapet. Det som har berørt taleren, berører også meg. Gjennom radioen vandrer det fra hjerte til hjerte.

Bærere av en religiøs sannhet

.

Noen prester unngår denne problematikken ved å utelate bibelteksten og gjøre det tydelig at dette er formidling av en innsikt fra en person til en annen som ikke henter argumenter fra bibel eller kristen tradisjon. Sunniva Gylvers gripende andakt fra 31.10 om at man må få sørge på ulikt vis, er et eksempel på dette, likeså Torbjørn Olsens andakt fra 10.10 om at man oftere må begi seg ut av kontoret for å møte folk. Begge formidler egne erfaringer som grunnlag for budskapet.

Kanskje er det dette, og ikke det at de er prester, som gjør disse andaktene oppbyggelige. De trekker på en sentral strømning i andaktstradisjonen, nemlig vitnesbyrdet. Vitnesbyrdet har lange og stolte tradisjoner fra bedehus og vekkelsesmiljø og henter sin kraft fra fortellinger om egne sterke opplevelser som tegn om Guds nærvær og gjerning. Her omformes private erfaringer til uttrykk for et møte med Gud. Slik blir de bærere av en religiøs sannhet.

En morgenandakt holdt av en som ikke er teolog eller prest, beviser styrken i denne sjangeren. I en andakt fra 7. november forteller Trond Hole om hvordan han løp «elghufs» i dårlig vær som ung langrennsløper på Ringerike, for å legge grunnlaget for gode prestasjoner i sporet til vinteren. Ispedd et sitat av Salomo om at «det som er gjort krokete, kan ikke gjøres rett», formidler eksempelet at det gjelder å legge et godt grunnlag når livet er tyngst, og for å gjøre det må man overvinne dørstokkmila og komme seg ut på tur.

Jeg lot meg selvfølgelig overbevise om dette budskapet også, men nå i ettertid tenker jeg at denne andakten først og fremst vitner om vitnesbyrd-sjangeren. Den virker å være en sjanger som bærer helt på egen hånd og som kan forgylle selv trivielle innsikter med religiøs patos.

Å sette bibelsitatet først

En av andaktene jeg hørte, fulgte ikke samme skjema som de andre. Også den ble holdt av en andaktsholder som ikke har teologisk utdanning. Den er fra 17. oktober og ble min favoritt. Hedvig Montgomery startet ikke med en aktuell fortelling, men med en bibeltekst, nemlig Jesus-sitatet fra Lukas 18, 16, «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til». Så dvelte hun ved det, kommenterer ulike måter å forstå det på, før hun utla det som en måte å forstå og møte barn på, og som et innspill til et kristent menneskesyn.

.

Dette relaterte hun til sitt eget kunnskapsfelt, psykologien, før hun utmyntet hva kristendommens bidrag til barneoppdragelse kan være. Slik fremførte hun en andakt som var noe mer enn en formidling fra hjerte til hjerte. Andakten ble et sted for formidling av kunnskap, som om kristendommen ikke bare handler om følelser, men også om å forstå mennesket og samfunnet. Ved å sette bibelsitatet først, var det nesten så hun oppfylte ordene som ble sitert. Hun lot oss komme til Jesus, uten forvirrende innramming.

Kanskje brøt Montgomery med andaktssjangeren i norsk religiøs kultur og på radio. Kanskje beveget hun seg i retning av et kort foredrag? Samtidig fulgte hun et klassisk skjema fra prekenens historie, hvor forkynnelsen gjerne har vært tekstutlegning og formidling av teologi. Selv om dette skiller seg ut fra de andre andaktene, ligner det jo andre velkjente programformer. Som radiolytter kjenner jeg meg igjen i dette formatet.

Andakten ble et sted for formidling av kunnskap, som om kristendommen ikke bare handler om følelser, men også om å forstå mennesket og samfunnet

—  Sivert Angel

Egne erfaringer som autoritet

Mitt hovedinntrykk etter å ha hørt ti av høstens morgenandakter, er at NRK er gode til å produsere morgenandakter og velge ut interessante andaktsholdere med ulik alder og bakgrunn. Alle er gode formidlere med sans for rørende fortellinger fra hverdagen. Det blir aldri kjedelig eller flaut å høre på. Antakeligvis stemmer fortsatt observasjonene Nils Terje Andersen gjorde i sin studie fra 2018, nemlig at lyttere med ulik bakgrunn og ulikt livssyn setter pris på andaktene.

Jeg innser at jeg neppe er representativ for flertallet av lyttere. Men siden jeg tror Morgenandakten sier noe om hva en andakt er i dag og hvordan kristen tro formidles i dag og hva den handler om, vil jeg likevel peke på en utfordring: Kanskje vitner Morgenandakten om at forkynnelsen tidvis har for smale rammer. Ytringsrommet synes å begrense seg til det som handler om små og store oppturer i livet og hvordan man mester dem. I liten grad er det plass til å pakke ut ulike deler av den store kristne fortelling og fremstille den som en verdifull kunnskap i seg selv, med et overskudd av mening relevant for ulike kunnskapsfelt. I liten grad henter man begrunnelser for hvorfor noe er viktig og interessant fra bibel og tradisjon. Autoriteten er først og fremst egne erfaringer.

Alle er gode formidlere med sans for rørende fortellinger fra hverdagen. Det blir aldri kjedelig eller flaut å høre på

—  Sivert Angel

Forleden nevnte jeg kort denne observasjonen for en av de utvalgte andaktsholderne. Han kjente seg igjen, men mente årsaken lå i NRKs bestilling. Siden dette skal nå ut til lyttere med ulik religiøs tilhørighet, skal man ikke trenge seg på dem ved å påstå at noe er sant. Man skal heller forankre det i hva man selv tror og hvordan man selv opplever det, hadde han fått beskjed om. Han kan ha rett i at dette er en viktig forklaring, selv om Hedvig Montgomerys andakt viste at det går an å forholde seg til et åpnere ytringsrom også i dette mediet.

En annen mulighet er jo at denne måten å formidle kristendom på er karakteristisk for vår tid. Kanskje trekker forkynnere seg tilbake til det nære for å inkludere annerledes troende blant sine adressater? Eller kanskje har de mistet troen på at kristendommen er en fortelling som kan fortelles i samme åndedrag som andre store kunnskapssystem og som har noe å bidra med utover de helt nære ting?

Jeg tror begge antakelser er feil. Å tenke at annerledes troende lyttere må beskyttes fra noe som er interessant og viktig, kan være å undervurdere både tilhørerne og budskapet.

Mer fra: Anmeldelser