Rikt og poetisk om dødens plass i forbrukersamfunnet

«Pianoet er en inngang til en annen verden», sier bestemor til den pianospillende elleveåringen Liv i barneromanen Memoria. I underverdenen «(…) sender de minner til dem som lever, så de ikke forsvinner», fortsetter hun. Og da bestemor dør like etterpå, viser forbindelsen mellom musikk og fortid seg å være virkelig – ikke bare billedlig: Når Liv spiller piano, danner tangentene en trapp ned til dødsriket.

Litt som en moderne utgave av den greske myteskikkelsen Orefus, kan Liv stige ned i skyggelandet. Orfeus er riktignok sanger og lyrespiller, mens Liv er pianist. Mens Orfeus forsøker å hente kona tilbake, nøyer Liv seg med å lete etter minnene om bestemor. Og der Orfeus synger for dødsguder og hevngudinner, trer Liv inn i en passe skummel, gudløs parallellverden. Men begge to kjenner musikkens evne til å vekke fortiden til live.

Nikket til Orfeus-myten gir Maria Kjos Fonns første barnebok klangbunn, bokstavelig talt. Det er utpreget voksenvennlig at lyrespilleren får klinge – eller skal vi si klimpre – med. For alle som har hatt kjærlighetssorg, og alle som har drømt seg tilbake til unge år og endeløse somre, vet jo at veien til fortiden går gjennom musikken.

Bokas «dødsgud» er faktisk en pengegrisk kapitalist.

—  Maria Birkeland Olerud

Men er det sjarmerende grepet barnevennlig? Forlaget mener Memoria passer for ni- til tolvåringer. Går denne aldersgruppa god for boka? Jeg må hente inn eksperthjelp: Jeg konsulterer Anna (elleve) og Sofia (elleve). Sjetteklassingene fra Holmlia i Oslo mener Kjos Fonns barnebok om døden er spennende og litt creepy, men også alvorlig og trist. Jeg er enig med dem.

Liv i dødsriket

Som sagt er det minnene etter bestemor jeg-fortelleren leter etter. Alle sporene etter henne fordufter nemlig – helt på ekte. Ikke før er den gamle damen lagt i jorda, så slutter de voksne å snakke om henne. Snart viskes bestemor til og med ute fra fotografiene, mens pianoet hun spilte på, slutter å virke. Og når Liv forsøker å finne gravlunden, blir situasjonen enda mer mystisk: Hun havner bare på en parkeringsplass!

---

Barn

Maria Kjos Fonn og Marianne Gretteberg Engedal (ill.)

Memoria

Målgruppe ni til tolv år

248 sider, Aschehoug 2022

---

Slik spør fortellinga om vi i vårt sekulariserte samfunnet kanskje likevel trenger ritualer og fortellinger knyttet til døden. Kontemplasjon og kontakt mellom levende og døde er til og med byttet ut med shopping i Kjos Fonns barneroman: Bokas «dødsgud» er faktisk en pengegrisk kapitalist. I dødsriket rår rikingen Günter, som har tjent seg rik på kjøpesenterdrift der nede. Han hindrer spøkelsene i å spøke for sine levende slektninger, for at de skal henge på senteret isteden. Og når de døde ikke spøker, glemmer vi levende dem.

[ «Imponerende gåtelek fra Carl Henrik Berge» ]

Denne typen forbrukersamfunns-harselas er snacks for en voksen leser. Men parkeringsplass- og kjøpesenter-motivene er ikke bare gøyale: De minner meg på at vi voksne må skape rom for åndelighet, sorg og undring. Halloween-ablegøyer er ikke nok: «[A]lle er så redde for døden at de tror den ikke finnes mer», tenker Liv.

Harry Potter-hyllest

Og finnes noe bedre utgangspunkt for eksistensielle samtaler mellom store og små, enn nettopp en barnebok? Illustrasjonene til Skinkeape, Marianne Gretteberg Engedal, er rike på finurlige detaljer som yngre og eldre lesere kan oppdage sammen.

Jeg spør elleveåringene fra Holmlia om Memoria egner seg for høytlesning. Ja, mener Anna. Hun leser boka sammen med mamma og lillebror. Sofia er enig: Språket er detaljert, så det er enkelt å lage bilder i hodet, påpeker hun. Dét er en presis observasjon. Faktisk er Kjos Fonns parallellunivers så konkret og komplett beskrevet – og handlingsmettet – at det kan klaskes rett opp på filmlerretet.

Språket er dessuten barnlig poetisk, i den forstand at jeg-fortelleren stadig leker seg med ordspill. Også ordforråd og språkbilder er troverdige. De tilhører et barn på vei inn i den første ungdommen: Pianotonene blander seg «som smågodt», mens en medelev virker «helt lost».

Litt mer roalddahlsk råskap – og enda mer underverden – hadde gjort seg.

—  Maria Birkeland Olerud

På samme vis passer referansene eldre barns univers: Forfatteren hilser til både Alice i Eventyrland og Narnia. Først møter Liv en katt med et lysende glis, og så havner hun i et snølandskap med lyktestolper. Og kjøpesenterets Mons’trøse Morobutikk er en likefram hommage til Fred og Franks Zonko-butikk i Harry Potter: Ekspertene Sofia og Anna jubler over likheten.

[ «‘La skogen leve’ tar barneleseren på kornet» ]

Kan skrive råere

Kjos Fonn har med andre ord skapt en parallellverden i tradisjonen etter den fantastiske barnelitteraturen. Men dødsriket er jo ikke bare parallelt; riket ligger under vår verden. Det er mørkt og rått. Men sett bort ifra et skjærsild-lignende sted kalt Mellom-rommet, minner dødsriket i Memoria lite om de uhyggelige underverdenene som går igjen som et hovedmotiv i fortellingene fra vår del av verden (hos Dante, og i eddadiktningen og bibeltekstene, for eksempel).

Verden er som kjent ikke rettferdig – og den behøver ikke være det i barnebøker heller. Da spøkelsene i Memoria skal ta igjen på rikingen Günter, sitter jeg og ønsker at hevnen skal bli nådeløs! Men like etterpå seirer barmhjertigheten.

Kjos Fonn kan jo skrive brutalt, om hun vil: I voksenbøkene har hun utforsket de aller mørkeste aspektene ved menneskelivet. Og jeg mener ikke at hun skulle skrevet om overgrep og rus i en barnebok. Men litt mer roalddahlsk råskap – og enda mer underverden – hadde gjort seg.

Også ekspertene Anna og Sofia synes boka kunne vært skumlere. Men det er ingen tvil om at de vil anbefale den til jevnaldrende. Attpåtil tror de barneromanen er «seriøs» nok til at også høytlesende voksne kommer til å like den: «Dette er en sånn bok som ligner de rolige bøkene foreldrene våre leste da de var små. Det er mer Pippi og Emil enn En pingles dagbok», sier Anna. Bedre skussmål skal man vel lete lenge etter, for en barnebok som forsøker å åpne opp samtalen om dødens og minnenes plass i samfunnet.