Anmeldelser

Den tragikomiske Helena

Evripides’ skuespill Helena finnes nå på norsk i en imponerende og ambisiøs oversettelse. En løsere form kunne likevel tjent språket enkelte steder.

Den skjønne Helena, eller «den deilige kvinne fra Argos», som Homer også kaller henne, er i gresk mytologi en ulykksalig figur. Hun er årsak til Troja-krigen. Viljeløs lar hun seg forføre av den trojanske prins Paris. Hennes mann, den krigerske drott Menelaos, kontakter sin storebror Agamemnon fra det gullrike Mykene.

I Iliaden er Helena den siste av de tre kvinnene som tar ordet ved Hektors likbåre, etter at Akillevs har hogd ned den strålende hærføreren og slept ham etter vognen sin foran Trojas murer gjennom støv og blod. (De to andre kvinnene som holder gravtaler, er Hektors hustru Andromake og hans mor Hekabe.) Gråtende sier hun til Hektor: «Dog, et bebreidende ord har jeg aldri av deg måttet høre.»

Et blendverk

I tragedieforfatteren Evripides’ skuespill Helena fremstår hun snarere som en tragikomisk figur i en vilt usannsynlig fortelling som bryter radikalt med Homers og de fleste andres fortellinger om henne. Det viser seg at hun aldri dro til Troja. Den homeriske Helena er et blendverk. Det som i virkeligheten skjedde, var at gudinnen Hera laget en kopi av henne. Selv ble hun ført til Egypt, der hun bodde i de årene krigen varte. Et stykke ut i dramaet dukker en forkommen kong Menelaos opp, etter et skipbrudd. Etter en del om og men lykkes det paret å flykte fra den onde egyptiske kongen som vil ta Helena til hustru. Menelaos og hans vakre viv kommer seg lykkelige over havet til Hellas.

---

Helena

Gresk tragedie

Evripides

Helena

Oversatt av Robert Emil Berge

Kanon. Antikkens litteratur på norsk

152 sider, Gyldendal 2022

---

Nå foreligger Evripides’ stykke for første gang i norsk oversettelse. Oversetteren er Robert Emil Berge, og igjen er det Gyldendals Kanon-serie som står for utgivelsen. Dette er bok nummer 19 i serien. Berge har tidligere oversatt Evripides’ Hekabe og Aristofanes’ grundig kanoniserte komedie Froskene.

Versemål og lesemåter

Oversettelsen er ambisiøs og imponerende. Berge overfører de opprinnelige versemålene til norsk, med visse modifikasjoner, som han redegjør omhyggelig for i forordet. I tragediesjangeren dreier det seg om et mangfold av til dels kompliserte versemål, der rytmen kan skifte innenfor en og samme strofe. Stort sett fungerer Berges gjengivelser utmerket.

Å overføre antikke versemål til norsk har sin pris.

—  Amund Børdahl

Å overføre antikke versemål til norsk har likevel sin pris. Ikke bare fordi antikke vers er artikulert etter andre prinsipper enn på norsk (og andre moderne språk), noe Berge likeledes gjør grundig greie for. Men også fordi norsken lett kan komme i klemme mellom de rytmiske finurlighetene som fins i originalen. Jeg vil tro at de fleste lesere av denne oversettelsen bare gjennom en betydelig anstrengelse vil få med seg disse finurlighetene, og ende opp med å lese Berges setninger som rytmisk prosa. I alle fall gjelder det meg, med mindre jeg anstrenger meg, og det er litt anstrengende.

Oversetteren skriver da også: «Når man leser metrisk tekst, er det fort gjort at opplesningen blir stiv og mekanisk. Mitt forslag er å lese teksten uten å fokusere for mye på det metriske. Da vil rytmen, som likevel ligger i teksten, komme fram på en mer organisk måte.» Det er et godt forslag. Leseren kan puste ut og hengi seg til lesningen. Men hvorfor da dette minutiøse arbeidet med å gjengi de greske versemålene?

Noen corny utslag

Kanon-serien ser ut til å ha som prinsipp at oversettelsene deres skal gjengi originaltekstenes metrikk. Engelske oversettere, i serier som Penguin Classics og Oxford World’s Classics (som jeg er mest fortrolig med av utenlandske oversettere), er friere stilt. Troskap mot originalen er selvsagt et mål, men ikke på bekostning av engelsken. Forenklet sagt: Rytmen følger ordene, ikke omvendt. Når strofer og replikker skilles ut typografisk, skjønner vi også på det viset at det er diktekunst vi har med å gjøre. Men språket blir sjelden gresk for oss.

Et lite eksempel. Her er en sangstrofe fra Helenas munn i Berges gjendiktning:

Når jeg skal uttrykke storslåtte byrders enorme bejamring,

hva for slags sorg skal jeg tevle med, i hvilket valg av musikkstil,

tårefullt, klagende eller med sørgesang? Ai ai!

James Morwood i Oxford World’s Classics gjengir strofen slik:

Ah, as I lay down the bass ground for my

dirge, so full of lamentation, so full of woes,

how am I to make my sorrow fully heard? Or what music

could I find

for my tears, my keenings or griefs? Alas!

Berges versjon er tettere på gresken i betydningen «ord for ord», og versemålet er ivaretatt. Oversettelsen er absolutt leselig; men «storslåtte byrders enorme bejamring» og å tevle med hva for slags sorg høres likevel corny ut. Eksemplet er riktignok ikke helt rettferdig mot Berge. Jeg måtte lete litt rundt for å finne en talende illustrasjon til mitt poeng.

Et flott stykke arbeid

Gjennomgående har Berges oversettelse flere lykkelige enn ulykkelige løsninger. Det er derfor all grunn til å gratulere ham med et flott stykke arbeid. Og selv om Helena ikke hører til Evripides’ sterkeste prestasjoner – det er kvalitetsforskjell mellom dette sorgmuntre skuespillet og de store tragediene – Medea, Hippolytos, Bakkantinnene, for å nevne tre – så er Helena selvsagt verd å lese, i likhet med alt de greske tragikerne skrev. Det hører med til historien at Berges rikholdige forord setter leseren på sporet av en rekke interessante, ikke minst filosofiske, sider ved Evripides’ komiske tragedie, som nok ellers ville unnsluppet vår oppmerksomhet om vi bare leste for å bli underholdt. Men underholdt blir vi. Undertegnede tok seg fornøyd gjennom teksten «in one sitting».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser