Imponerende gåtelek fra Carl Henrik Berge

«Å se er å delta. Deres skyld er min skyld», sier en mann til kona si i Carl Henrik Berges Saltstøttens sønn. Deretter trer han inn mellom saltstøttene av sine ondskapsfulle naboer og slektninger, og lar seg selv forsteine.

Sekvensen kan leses moralsk: Den som tier, samtykker til urett. Men kan ikke forsteiningen også være en menneskelig reaksjon for den som har sett Sodomas behandling av fremmede? Blir Lots kone til salt fordi hun er ulydig mot Gud, eller også fordi hun snur seg? Kanskje hun bokstavelig talt fastner i en fortid hun ikke klarer fri seg fra. Vonde opplevelser kan tynge som stein. Tungsinn gjør et ansikt tregt.

Kona i Berges debutroman tar med seg den forsteinede mannen hjem. Og da hun har født ham sønnen hun bar på, løfter hun barnet «mot saltstøttens ansikt». Slik vokser gutten opp: Faren er bare nesten «død og begravet». Han er til stede, men stiv ­– og steinansiktet er kaldt og taust.

Men dette er ikke ei bok som psykologiserer og utbroderer et barns leting etter en forelder i det vide og brede. I stedet for bruker Berge et gammeltestamentlig renskåret språk til å skrive fram en rekke andre bibelske motiver. Kombinasjonen gjør Berges første bok til en imponerende gåtelek.

Morbærtrær og fotvask

Den navnløse moren og sønnen beveger seg altså i et slags fantastisk og tidløst bibellandskap. Det er fylt av kalver og morbærtrær og honning, ja, her finnes til og med en sivkurv med en unge. Menneskene vasker føtter og bryter brød, men kan også være bibelsk ubarmhjertige. Noen av Berges voldsbeskrivelser er rett og slett groteske. Himmelmaktene er nådeløse som i Det gamle testamentet. Byen mor og sønn bor i, er tom. Resten av innbyggerne ble jo til stein.

---

Roman

Carl Henrik Berge

Saltstøttens sønn

138 sider, Kolon 2022

---

Også tempoet er tidvis bibelsk. Et sted står det at «(F)em år gikk». Og i løpet av en halvside har gutten reist seg på to, og blitt voksen nok til å bistå buskapen under kalving – og til å slå til kua som slikker på saltstøtte-faren.

Men én dag står en fremmed i byporten. Med ham følger selvsagt trøbbel. Snart er saltstøtten på avveie. Kan sønnen finne igjen faren sin?

Mexicansk magi

Jeg tenkte flere ganger på Juan Rulfos briljante Pedro Páramo da jeg leste Berges bok. Ikke bare leter sønnen i den mexicanske mester-stilistens romanklassiker etter faren sin, han òg. Bøkenes har i tillegg hver sin spøkelsesby, uten at de magiske elementene bare er kulisser. Snarere utdyper åndenes og saltstøttenes nærvær temaene som utforskes. Det er som om begge tekstene spør hvem som egentlig er levende. Kanskje de som tilsynelatende er døde, kan være vel så livaktige for oss?

På toppen er Berges klare, visuelle språk litt i slekt med Rulfos. En vandringskvinne legger pakkelefantens «snabel om halsen som et sjal», heter det i Saltstøttens sønn: Jeg ser det tydelig for meg. Ordvekslingene forhekser med folkeeventyraktige, rytmiske gjentagelser:

«God dag, sa mannen.

God dag, sa moren.

Hvor skal du? spurte gutten.

Jeg skal plante denne åren, sa mannen.

Hvorfor skal du plante en åre? sa moren.»

Og så videre. Men først og fremst er Saltstøttens sønn en bok som bare er seg selv, og som stadig overrasker. Gradvis utvides romanuniverset: I det én gang bibelske landskapet dukker oljemalerier og ananaser og hummere opp! Berge har studert litteraturvitenskap, og gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Altså kan han sin litteraturhistorie, og har selvtillit nok til å mikse og trikse med myter på uærbødig vis. Også fortellingene fra Skriften: Etter en kjempeflod strander en hval dypt i innlandet – og det er noe annet enn profeten Jona som ligger gjemt i buken.

Foreldrenes skygger

En hval, en flod: Berges fortelling drives fram av overraskelser. Men er det for enkelt, å la nye personer og elementer stadig dukke opp fra løse luften? Nei, konkluderer jeg. Romanuniverset er grunnleggende uforutsigbart og mystisk. Menneskene her er ikke først og fremst handlende: Istedenfor skjer ting med dem. Men denne – igjen – gammeltestamentlige maktesløsheten får iblant personene til å virke passive. I tillegg vier forfatteren lite plass til personkarakterisering. Spesielt hovedpersonen forblir nokså anonym boka igjennom.

Romanuniverset er grunnleggende uforutsigbart og mystisk.

—  Maria Birkeland Olerud

Han er seig, han gir ikke opp å finne faren. Men hva mer? En elleveåring som dukker opp i bokas midtparti er sønnens rake motsetning: Jenta har klær i «regnbuens farger», drar på oppdagelsesferd på egenhånd, og drikker kokosmelk til hun kaster opp før hun denger til onkelen. Saltstøttens sønn blir aldri så fargesprakende som henne.

Men det er jo litt av poenget også: Berge lykkes med å utforske hvordan skyggen av en far kan mørklegge en sønn, og hvordan vi strever med å fri oss fra foreldrene våre, selv i voksen alder. Iblant også i den grad at familien vi kommer fra, kan overskygge familien vi selv prøver å skape.

Men én stor innvending har jeg: Boka er altfor kort! Jeg ville lese mer. Nå sitter jeg i stedet her og gleder meg til Berges neste bok.