Anmeldelser

«Menighetsthrilleren ‘Forbannelsen’ forsøker å gape over for mye»

De mange kvalitetene ved «Forbannelsen», tydeliggjør også filmens problemer. Den forsøker å gape over for mye og persongalleriet føles ikke som ekte mennesker.

Historiske norske filmer har en viss tendens til å handle om andre verdenskrig. At okkupasjonsskildringer beviselig kan gi store suksesser, har gitt mange produsenter vann på mølla. I skrivende stund selger Krigsseileren flest kinobilletter i Norge, og det er grunn til å anta at kommende titler som Kampen om Narvik, Konvoi, Nr. 24 og Quisling vil gjøre det samme.

Når det nå kommer en film fra 1918, en tid med spanskesyke og utebbende verdenskrig, er det ikke en overraskelse at regien og manuset er ved Henrik Martin Dahlsbakken, en av landet mest produktive filmskapere. Den selvlærte Dahlsbakken lagde historisk western allerede i 2014, og siden den tid har han skapt over ti spillefilmer, hvorav den erotiske thrilleren En affære (2018) har høstet mest oppmerksomhet. Senere i høst kommer togrøverdramaet De fredløse, satt til 1920-tallet.

Uforsonlig

Forbannelsen skiller seg fra Dahlsbakkens øvrige filmografi ved sin storslåtthet og høye ambisjonsnivå. Presten Lauritz (Jan Sælid) og hans familie ankommer et fotogent, western-aktig gruvesamfunn etter å ha virket som misjonær på Madagaskar. Her vil han bygge en kirke på det som viser seg å være en samisk gravplass.

Og akkurat som i Stephen King-romanene handlingen henter inspirasjon fra, begynner uforklarlige ting å skje. Samtidig får vi innblikk i en mildt sagt dysfunksjonell familie. Lauritz er uforsonlig i sine bokstavtro bibeltolkninger, samtidig som han er en fordrukken, lidderlig og voldelig maktmisbruker.

Resten av rollegalleriet bærer også på hemmeligheter, noen av dem temmelig mørke. Vi skal innom religiøst vanvidd, incest, drap og undertrykking i løpet av den snaue to timer lange spilletiden. Og når hovedpersonen straffer sin samiske adoptivdatter for tredje gang, har det for lengst begynt å føles monotont.

.

Svakhetene i styrkene

Forbannelsens mange kvaliteter er også med på å gi den fallhøyde: Skuespillet er upåklagelig, detaljnivået imponerende og tablåene – med prærielignende stepper med nysnø og høstfarger – skriver seg inn i norsk filmhistorier med sin grandiositet. Her er brennende 1910-tallskonstruksjoner, ridescener og drømmeaktige dansenumre. Manuset er kunnskapsrikt og gjennomtenkt – vi tviler aldri på at vi befinner oss i et Norge der dronningen heter Maud.

Krigsprofitører, undertrykking av samer, stormannsgalskap, fundamentalisme, familietyranni, kjærlighetsintriger og undertrykt seksualitet går aldri opp en høyere enhet

—  Einar Aarvig

Men styrkene gjør svakhetene ekstra synlige: Persongalleriet føles ikke som ekte mennesker, men som nyttige sjangerverktøy for filmskaperen. Det er meningen at vi ikke skal vite hva som foregår inne i dem, men mangelen på psykologi gjør handlingene deres mindre forståelige og det blir lett å falle av, miste identifikasjon og innlevelse. Fremdriften er haltende, flere av filmens mest dramatiske øyeblikk blir nesten uten konsekvenser. Dermed skaper ikke sjokk-elementene – som sammenstillingene mellom sex, vold og barn – det nødvendige sjokket.

Tematisk gapes det over mer enn det som blir fordøyd – krigsprofitører, undertrykking av samer, stormannsgalskap, fundamentalisme, familietyranni, kjærlighetsintriger og undertrykt seksualitet går aldri opp en høyere enhet med horrorsjangeren.

---

Thriller

Forbannelsen

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Med: Jan Sælid, Eva Nergård, Tarjei Sandvik Moe, Anna Filippa Hjarne, Alfred Ekker Strande, Dennis Storhøi, Benjamin Helstad, Ellen Dorrit Petersen

Premiere fredag 7. oktober

.

---

Tung

Paul Thomas Andersons There Will Be Blood (2007) tok for seg en ivrig olje-opportunists alt annet en velsmurte møte med et religiøst småsamfunn på prærien. «En historie om familie, religion, hat, olje og galskap», het det på plakaten. Byttes «olje» med «gruve» blir beskrivelsen presis for Forbannelsen, som også har foretatt visse estetiske lån fra inspirasjonskilden.

Andersons film var en deprimerende saga om makt, grådighet og kapitalisme, og Dahlsbakken har, ambisiøst nok, forsøkt å forene disse tematikkene med overnaturlig skrekk. Det er prisverdig å tenke i så stort format, men denne gangen blir elementene tyngre enn historien makter å bære.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser