Anmeldelser

Hjerteskjærende reise inn i tausheten

Nesten ti år har gått siden Den norske stat ba krigsseilerne om unnskyldning for behandlingen de fikk etter krigen. Først nå kommer storfilmen om dem.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

En britisk admiral uttalte i 1941 at uten den norske handelsflåten ville ikke de allierte vinne over Hitlers regime. Han fikk rett – at tusen norske skip med 35.000 sjøfolk om bord gikk i konvoi over Atlanterhavet med olje, krigsutstyr og mat, sikret seier over nazistene. Men prisen var høy: Halve skipsflåten ble senket av fienden. 4.500 nordmenn omkom.

Det ubehagelige spørsmålet har vært hvorfor krigsseilerne ikke straks ble behandlet som helter etter krigen. Historiker Guri Hjeltnes skriver at «krigsseileren ble forbundet med fyll og spetakkel i mange kretser». Kunnskap om og forståelse for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor i møte med tynnslitte nerver, nervøse rykninger, alkoholproblemer og gule tobakksfingre.

Manus

Krigsseileren er blitt til i spennet mellom admiralens lovord og Norges manglende forståelse. Regissør Gunnar Vikene har skrevet et storslagent manus som lener seg på journalister som sloss lenge for å gi krigsseilerne oppreisning. Fremst er Magne Misjes dokumentarserie Evig heder – norske sjøfolks kamp i krig og fred (NRK, 1995).

Det måtte bli en lang film når ambisjonen er å starte i 1939 og ende i 1972 for å vise at verdenskrigen merket sjømenn og deres familier for livet. I sentrum står Alfred, gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Han og kameraten Sigbjørn tror sommeren 1939 at det er enkle penger å tjene ved å ta hyre på et nøytralt norsk skip.

Men idet Nazi-Tyskland har angrepet Polen 1. september, skapes en felle. Straks tvinges norske sjøfolk en tredel av dem familiefolk til å seile i farvann med fiendtlige ubåter. Allerede før tyskerne okkuperte Norge 9. april, var 58 norske skip senket og 394 nordmenn drept.

Levende

Vikenes første utfordring er å forvandle krigsseilernes beretninger til en filmfortelling med levende personer. Regissøren har løst oppgaven utmerket ved hjelp av eminente skuespillere. Med intens kraft former Kristoffer Joner en nervøs Alfred og gjør skipskokken – filmens prototyp på en krigsseiler – til en ytterst troverdig skikkelse. Ved hans side står Pål Sverre Hagen fjellstøtt som Sigbjørn, en traust og humørfylt maskinist. Replikkene er gode, formidlingen imponerende.

Med stadig kryssklipping hjem til Bergen lar Vikene oss følge Cecilia, nydelig framstilt av Ine Marie Wilmann. Den hardtarbeidende moren vil sikre et trygt liv for tre unger, ikke minst høsten 1944 da mange bergensere omkom i britiske bombeangrep.

Men det verste skjer på havet. Vikene lar oss bli kjent med Alfred og Sigbjørns kollegaer: Kapteinen forstår alvoret i å seile ut fra Liverpool, unge Hanna (Alexandra Gjerpen) nekter å gå i land bare fordi hun er kvinne, 15 år gamle Aksel (Leon Tobias Slettbakk) føler seg så alene i verden at han blir med videre.

Så smeller det.

Det fantes bare én strategi for å leve videre: Tausheten

—  Kristin Aalen
.

Ubeskrivelig

Men det ligger en forferdelighet skjult i krigsseilernes erfaringer som har gitt Vikene en enda større utfordring. I Misjes TV-serie minnes slitne veteraner hva de en gang opplevde: «Jeg så dødsangsten i øynene til folk som svømte i brennende bensin». Eller: «En mann døde i livbåten. Vi måtte begrave ham, men hadde bare en regnfrakk å pakke ham inn i. Det ble ingen stor seremoni». Og så: «Ingen kan forstå dette uten å ha opplevd det (...) Det lar seg ikke beskrive».

Hvordan vise det ubeskrivelige i en fiksjonsfilm? Hvilke scener skapes for at vi skal fatte hvilket helvete de gjennomgikk?

Etter at torpedoen treffer båten til Alfred og Sigbjørn, følger Vikene noen sentrale skikkelser på en flåte. Jeg sier ikke hvem som forulykker, men røper min tvil om han treffer med den mest hjerteskjærende scenen. Noen vil si at så brutalt var det, derfor må man vise det. Andre vil mene at antydningens kunst holder. Her vil kinogjengere dele seg i oppfatning.

Pussig nok er det motsatte tilfelle i skildringen av hva Cecilia og barna opplever i Bergen. Her blir Vikene litt for snau når han antyder at seksti barn ble drept i bombingen av Holen skole.

---

Film Drama

Krigsseileren

Av: Gunnar Vikene

Med: Kristoffer Joner, På Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann

Premiere: fredag 23. september

---

.

Strategi

Man kan også diskutere flere vendinger i handlingen for sentrale rollefigurer. Hvem omkommer og hvem har englevakt og lurer døden?

Alt i alt er Krigsseileren blitt et storslått epos. Det mest treffende og tankevekkende er at Vikene viser hvordan personene havner i et følelsesmessig kaos som besvares med taushet. Ingen krisepsykologer trøstet de etterlatte eller behandlet sjømenn med ødelagte nerver. Ingen voksne forklarte barna at far har opplevd forferdelige ting. Selv ikke de som sto hverandre nærmest, greide å snakke åpent. Det fantes bare én strategi for å leve videre: Tausheten.

Slik forstår jeg slutten – en lang scene fra 1972 med aktører som er imponerende sminket. De sier nesten ingenting. Alt bare dirrer sårt i luften. Det er meget bra regissert og spilt.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser