Anmeldelser

Morsomt, men lett fra luksushytta

Når Agnes Ravatn nå har bestemt seg for å være morsom i roman-form, får hun det godt til, men taper noe på veien.

Gjestene er et lite kammerspill i skjærgården, der det ganske alminnelige ekteparet Kai og Karin noe motvillig har lånt en luksushytte. Der møter de et helt annet ektepar, fra et helt annet sosialt og kulturelt lag, og en liten løgn gjør mye større løgner uunngåelige. Dermed vikler Kai og Karin seg inn i alt mulig tull i et imponerende tempo. Etter hvert blir det hele ganske så farlig for Karins liv, og veiene ut av situasjonen stenges én etter én.

Karin har kastet bort sine store menneskelige ressurser i frykt for barndomsvenninnen Iris Vilden – eller kanskje i frykt for hva som ville skje dersom hun lot dem blomstre. Den tilværelsen hun har gravd ut av berget er begrenset, men levelig for nevrotikeren. Noe i meg vil at hun skal få en sjanse til å gjøre et radikalt brudd, men antakelig ville det ikke utgjort noen forskjell. For Iris kan være så infam hun bare vil, men det er Karin som faktisk påfører seg selv lidelsen. Og seg selv kan man, som kjent, ikke flykte fra.

Perspektivet ligger hos Karin. Hennes fortellerstemme går fra å være fullstendig hemmet av nevroser og mindreverd, til å svinge seg opp til et nivå av litteraturvitenskapelig vidd og selvsikkerhet som ikke akkurat er vanlig utenfor fagkretser. Det er kanskje en intendert overdrivelse, men jeg klarer ikke helt å være med på den.

Mye mer enn morsom

Agnes Ravatn er for meg først og fremst en morsom sakprosaforfatter. Og hun er morsom fordi hun er så mye mer enn morsom: språklig elegant, skarp, kunnskapsrik, innsiktsfull. Hadde hun bare vært morsom, hadde hun rett og slett ikke vært særlig morsom. Som romanforfatter har imidlertid Ravatn så langt vært påtakelig lite morsom (et mulig unntak er Dei sju dørene, den har jeg ikke lest). Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært et bevisst valg, for jeg tror knapt jeg har hørt henne åpne munnen uten at vittighetene triller ut, hun virker ufrivillig morsom på en annen måte enn begrepet vanligvis brukes.

Gjestene er rett og slett morsom på alle nivåer en bok kan være det.

—  Åste Dokka

Men i årets roman er Ravatn morsom fra første side, og det fyller meg med skepsis. For personlig blir jeg ofte provosert av morsomme romaner, karakterene blir endimensjonale, det morsomme blir ufarliggjørende, satiren gjør ikke vondt nok. Festlige bøker mangler ofte det som kalles nødvendighet – det kjennes ikke viktig at boka finnes. Hvis jeg vil le, leser jeg ikke en bok. Hvis jeg vil lese en bok, vil jeg til et langt mer utilgjengelig sted enn humorscenen. Med få unntak føler jeg meg snytt og forulempet av tant og fjas når det opptrer mellom permer. Dermed er jeg egentlig feil publikum for denne boka. Samtidig er jeg veldig glad i Ravatns essayistikk, og er kanskje derfor riktig publikum likevel.

Basstonen forstummer

Like fullt: Gjestenes morsomhet fungerer godt. Ravatns humor bobler fram i de minste språklige detaljer, i vittige dialoger, slapstick-scener, karakterenes selvbedrag og indre monologer. Portrettet av middelklassen, og av den forjettede klassen over den, er presist og festlig. Gjestene er rett og slett morsom på alle nivåer en bok kan være det.

---

gjestene

Roman

Agnes Ravatn

Gjestene

174 sider, Samlaget 2022

---

Hva skjer så med det mørke i denne romanen? Avleder Ravatn oss fra smerten?

Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i det vi etter hvert forstår er bi-karakterenes reelle sorger. Karin, derimot, bokas hovedperson, faller jeg raskt i sympati med, og på tross av at også hun er vittig, forstår vi etter hvert at det ligger en liten tragedie til grunn for hennes begrensede liv. Karin er svært lite forsont med sine valg om å forskanse seg, og valgene synes dratt ut i det absurde. Tar man fortellinga på alvor, er det forferdelig trist, men Ravatn gjør det litt vel vanskelig for oss å gjøre nettopp det. Leseren blir satt i en posisjon der vi ler av Karin, og med det svekkes også noe av smerten.

Det er for så vidt et legitimt valg, men basstonen som skal ligge under den lyse tonen forstummer. Denne boka er dermed ikke så mye mer enn bare morsom, og nettopp derfor ikke så veldig morsom.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser