Er identitetspolitikken egentlig sprø?

Det er mye som kan virke latterlig med identitetspolitiske aktivister, de som også blir kalt woke. Høyt på sin hest sitter de, og sure er de. Samtidig har identitetspolitikken, hvis man da skal kalle den det, satt søkelys på hvordan strukturelle forskjeller og historisk urettferdighet systematisk fører til diskriminering av minoritetsgrupper. Det er vanskelig å se for seg at #metoo eller Black Lives Matter ville ha blitt store bevegelser uten.

Men akk, så irriterende de kan være!

Irritasjon virker å være en grunntone i Aftenposten-kommentator Frank Rossaviks nye bok, De korrekte, der han presenterer, analyserer og kritiserer identitetspolitikk. «Et underliggende spørsmål i dette kapitlet er om de identitetspolitiske aktivistene egentlig er sprø», skriver han et sted i boken. Selv om han rett etterpå legger til at man kan innvende at det er kritikerne av identitetspolitikken som er sprø, synes jeg setningen oppsummerer tonen i De korrekte: Rossavik tar ikke identitetspolitikken på alvor. Derfor blir De korrekte aldri en ordentlig interessant bok.

Stort og smått

De korrekte er en essayistisk, ganske rotete gjennomgang av stort og smått innen identitetspolitiske debatter de siste årene. Rossavik forsøker å beskrive overgangen fra den «gamle» identitetspolitikken han selv var en forkjemper for, til den nye identitetspolitikken. Forskjellen er ifølge Rossavik at den gamle identitetspolitikken var en kamp for like rettigheter og frigjøring fra undertrykkelse, mens den nye er en kamp «for særrettigheter».

I den gamle identitetspolitikken kjempet man mot store stygge ulver som apartheid og nynazisme. I den nye snakker man om «unconcsious bias» og strukturell rasisme, usynlige mekanismer som skaper urettferdighet. Denne nye typen identitetspolitikk sporer Rossavik tilbake til kritisk teori og postmodernisme, med dennes «[…] nærmest hysterisk holdning til en mengde ord og tanker som farlige i seg selv». Han mener også at fokuset på visse minoritetsgrupper kan føre til at man overser andre minoritetsgrupper, som funksjonshemmende eller arbeiderklassen.

Forsvar for liberale verdier

De korrekte er på mange måter et klassisk forsvar for en liberal samfunnsdebatt. Rossavik er bekymret for kansellering, et trangere ytringsrom og krenkelseshysteri. I et godt samfunn må det være rom for å ytre seg, for å trå feil, og for å være uenige. Det er det lett å si seg enig i. Samtidig overser Rossavik selv noen grunnleggende prinsipper i klassisk, liberal, rasjonell debatt, nemlig at man skal ta motdebattanten på alvor, prøve å forstå henne, og være saklig.

[ Mener kritikken av identitetspolitikken får altfor mye plass  ]

---

Sakprosa

Frank Rossavik

De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn

200 sider, Cappelen Damm 2022

---

Rossavik slenger rundt seg med skrekkeksempler på identitetspolitikk, og innrømmer at identitetspolitiske aktivister kan ha noen poeng av og til, men prøver sjeldent virkelig å forstå gapet mellom liberale samfunnsdebattanter som ham selv og hans meningsmotstandere. Lettvinte presentasjoner av postmodernisme som et tankesett der alt er relativt og sannheten ikke finnes, bidrar ikke til å belyse hvordan for eksempel historiesynet er grunnleggende forskjellig hos liberale og aktivistene Rossavik kritiserer. Mens liberale gjerne argumenterer for at den offentlige samtalen skjer mellom like parter som møtes her og nå, er motparten opptatt av at historien har gitt oss helt forskjellige og ufrivillige utgangsposisjoner.

Rossavik overser selv noen grunnleggende prinsipper i klassisk, liberal, rasjonell debatt, nemlig at man skal ta motdebattanten på alvor.

—  Ingeborg Misje Bergem

Et annet spørsmål Rossavik kunne gått mer inn på, er hvorvidt tilhengere av «identitetspolitikk» er en enhetlig gruppe, og hvem denne gruppen eventuelt er. Det finnes mange eksempler på radikale aktivister, men snakker vi om et nytt, generasjonsavhengig fenomen – og hvordan skal vi eventuelt forstå det?

[ «Fengende bok om ulvendebatten fra Rossavik» ]

Vrangvilje

I stedet bruker Rossavik for eksempel tid på å diskutere om det er rasistisk at han «av interesse» gjerne spør en som ser østasiatisk ut om hvor «han stammer fra», selv om det er åpenbart at vedkommende har norsk som morsmål. Eller at han alltid ringer til håndverkere med norskklingende navn, fordi han som hørselshemmet vet at det som regel skaper ubehag for både ham og håndverkeren hvis vedkommende snakker med aksent.

Slike uskyldige eksempler oppleves som distraksjoner, og i alle fall ikke som veien å gå hvis man skal forsøke å forstå hva identitetspolitikk er, hvor den stammer fra, og hvordan den kan forenes med en liberal offentlighet.