Journalist og forfatter Geir Svardal graver frem fortellingen om forbrytelsene mot det jødiske miljøet i Trondheim under krigen ved å løfte frem livshistorien til skolejenta Cissi Klein. Hun har allerede en rettmessig plass i lokalhistorien og i bybildet med både egen statue og skole oppkalt etter seg. Med denne boka blir hennes fortelling tilgjengelig for oss alle.
Geir Svardal har all ære for en lettlest og tilgjengelig tekst der hovedpoengene gjentas. Her bremses ikke handlingen av fortolkende kommentarer til kildene. Svardal har et rikt materiale, men skaper sin egen fortelling både ut fra annenhåndskilder litt tilbake i tid og egne intervjuer med klassevenninner, samt en rekke skriftlige kilder som dekker holocaust og krigshistorien.
En leser med hang til presisjon kunne likevel savne en noe tydeligere redegjørelse for Svardals eget ståsted, hva er hans egne synspunkter, når gjengir han andres, og hvilke kilder har han vektlagt for å få akkurat denne versjonen av Cissi Kleins historie frem fra kildematerialet sitt? Hvorfor hører vi så lite om skolehverdagen hennes og tiden hun gikk i barnehage?
Forfølgelse og liv i Norge
Ingen skal få se at jeg gråter knytter jødenes skjebne tydelig til den russiske og senere europeiske forfølgelsen av jødene. Mange i det jødiske miljøet i Trondheim hadde flyktet fra en av tsarens pogromer som inntraff på begynnelsen av 1900-tallet over hele Baltikum. Boka igjennom gjengis det tiltakende jødehatet i Tyskland og landområdene nazistene okkuperer.
Svardal viser frem den systematiske diskrimineringen av jøder gjennom lover og forordninger etter at Adolf Hitler kom til makten i 1933 og med Nürnberglovene, som reduserte jøder til andrerangsborgere i 1935. Men i Norge lykkes familieoverhodet Wulf Klein, Cissi Kleins far, godt med å etablere seg som butikkeier med bolig på en bedre adresse i Trondheim. Til dels gir fremstillingen inntrykk av at forretningsmennene som tilhører den jødiske minoriteten tror de er trygge i Norge. Familien Klein får statsborgerskap samtidig som Nürnberglovene trer i kraft.
Det norske ansvaret
Svardal gjengir de norske jødens oppfatninger av en gradvis hets mot dem selv som «tåpeligheter», utløst av alt som skjedde i Tyskland, men uten akutt spredningsfare til Norge, altså ikke som en mentalitet som allerede eksisterer i den norske befolkningen. Hendig fletter han inn kommentarer som avslører antisemittiske holdninger hos norske myndigheter i forbindelse med at den norske staten motvillig aksepterer å ta imot et lite antall barneflyktninger fra Europa 1939.
---
Sakprosa
Geir Svardal
Ingen skal få se at jeg gråter. Historien om Cissi Klein og deportasjonen til Auschwitz
250 sider, Aschehoug 2022
---
Likevel sier Svardal ingenting om den norske staten allerede i 1934 var negative til å motta jødiske flyktninger i likhet med mange andre land. Det generelle antijødiske klimaet som også fantes i Norge i trettiåra, gjør dermed lite av seg i denne fremstillingen. Dersom kildegrunnlaget til Svardal ikke gir grunnlag for å få tak i den antijødiske stemningen i Norge, ville det være interessant å få presisert det i boken.
[ Mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]
Wulf Kleins forretning blir beslaglagt allerede 24. februar 1942, men loven om inndragelse av jødiske butikker går først ut 26. oktober 1942. Det må vel ligge noe her som er verdt å kommentere?
Falstad fangeleir
Svardal vektlegger Terbovens aksjoner for å straffe og skape frykt i Midt-Norge og drar frem tyskernes ideologiske indoktrinerte rasehat i grufulle scener fra Falstad fangeleir. Dermed plasseres mye av ansvaret for den brutale behandlingen av de norske jødene hos tyskerne, legemliggjort i skikkelsen til Gerhard Flesch – som ble sjef for det tyske sikkerhetspolitiet i 1941, den norske nazisten Henrik Rogstad og den norske revisoren Reidar Landgraff. Fremstillingen sneier innom at det norske politiet er påfallende ivrige da radioapparater skal konfiskeres, men utover dette rettes ikke søkelyset like tydelig mot norske myndigheter. Likevel må andre nordmenn også ha vært involvert.
Det kollektive medansvaret i det norske politiet og forvaltningsapparat kommer derimot tydelig frem i Espen Søbyes Kathe alltid vært i Norge (2003), som også handler om en norsk skolejente som ble deportert fra Norge og omkommer i Auschwitz i 1943.
Norske barn
Ingen skal få se at jeg gråter vil vise hvor velintegrert Cissi Klein er, men hvorfor skulle hun ikke være det? Hun er født i Norge, har gode oppvekstvilkår og hun er omgitt av venner. Derfor virker det litt kunstig å gjøre et poeng av at Cissi føler seg norsk. Men det åpenbarer avstanden mellom jentas tilsynelatende trygge uvisshet og det som venter like forut, det enorme sviket mot de norske jødiske barna.
Boka får frem et avgrunnsdypt svik mellom den jødiske minoritetens tillit til at deres norskhet ville beskytte dem og massemordet på et helt lokalmiljø.
— Astrid Fosvold
Berit Reisels Hvor ble det av alt sammen setter ord på at det jødiske miljøet i Norge ikke hadde forutsetninger for å forstå at nettet raskt ville snøre seg sammen rundt dem i årene like etter at Norge ble okkupert. Svardal bekrefter inntrykket av at det hersker en tillitsfull holdning til de norske myndighetene i det jødiske miljøet: «Kaja Paltiel uttrykte det mange følte: De hadde ikke gjort noe galt. Og fremfor alt var de norske.» Nettopp derfor ville det vært interessant med en enda bedre belysning av kildematerialet.
[ I krigsårene trykket mange norske aviser antisemittisk propaganda ]
Til følelsene
Trondheims Anne Frank kalles Cissi Klein. Kanskje kunne en si at denne boka er et forsøk på å skrive hennes dagbok, men selv forsvinner hun litt. Her er ingen beskrivelse av hennes skolearbeider, skolebøker, ja, hvordan var skolehverdagen hennes egentlig? Hva sto på timeplanen? Arkiver ville muligens ha litt å by på? Hvorfor er ikke slike kilder vektlagt?
Ingen skal få se at jeg gråter får frem et avgrunnsdypt svik mellom den jødiske minoritetens tillit til at deres norskhet ville beskytte dem og massemordet på et helt lokalmiljø. Det snakker direkte til følelsene våre.
