Anmeldelser

Levende jakt på Jesu gral

Skal du skrive en sang om menneskeheten, skal du skrive en sang om tilgivelse. Wagners «Parsifal», for eksempel.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne uka (som sist lørdag) slår Den norske opera og ballett på den største tromma og framfører tredje akt av Parsifal, nærmere halvannen time av operaen som i full lengde varer fire og en halv time. Ingen kulisser, sangen og musikken (vidunderlig!) står alene og fjerner seg naturligvis fra Wagners store ideale om et «gesamtkunstwerk», som han kalte det, hvor ord, teater, musikk, myter og filosofi ender opp i en nærmest religiøs enhet. I denne oppsetningen er kulissene borte, det står bom stille på et vis. Men det funker, musikken og teksten driver det framover.

Det gjøres ofte sånn. Noen foretrekker det også sånn. Da forsvinner det pompøse.

Hvor ble gralen av?

Parsifal handler om gralen (begeret) som Jesus drakk av under det siste måltidet, og om spydet som han ble stukket i siden med. Men hvor ble de av? Josef av Arimatea (som bar Jesu kors) er poenget her, 800 år gamle legender forteller at han etter Jesu død tok dem med til Frankrike eller England eller et annet sted hvor de ble voktet av gralsridderne.

Dufter det av Ringenes Herre og Harry Potter? Plutselig er det ikke langt fra Det hellige land til vår tid? Historier og spekulasjoner i fri flyt har gjort at mange har lagt av gårde. Hitler –­ eller rettere sagt Hitlers «reichsführer» og leder for SS, Heinrich Himmler – var sykelig opptatt av gralsmystikken, han satset liv og lemmer for å finne gralen og dermed gralens makt.

Selvmotsigende

Ingen har lagt lista høyere når det gjelder å gi kunstnerisk energi til erfaringen av hva verden består i enn Wagner, det ser ikke ut til at noen kommer til å gjøre det heller. Vil en wagnerianer si. Parsifal spilles på grunn av sin overveldende, ofte selvmotsigende handling, der religion og renhet, konflikten mellom godt og ondt, og den evige frelsen svever i vinden. En ren, kristen fortelling om den stedfortredende døden, som fører til frihet.

Slik går det an å tolke den, Kristus – Parsifal – som befrieren. Slik har den også vært tolket, og derfor – i likhet med Bachs Matteuspasjon – gjerne spilt på langfredag, i alle fall i påsken.

parsifal

Fryktelig

Nå er det ikke så enkelt – for hva mente Wagner? Både det ene og det andre. Selv gikk han ut og beskrev operaen som et verk om kjernen i det kristne evangeliet, helbredelsen, frelsen, redningen: Kristendommen som seirer over det hedenske. Men det skal være visst, ingen ville velge Wagner som gudfar for sine barn, han var som person et fryktelig menneske –selvopptatt, rasist, nasjonalist, han hadde et klamt grep rundt begrepet etikk, som naturligvis skulle underordnes ham.

Så, i neste omgang forsvinner tanken om frelseren Kristus, hedningen Wagner mente at ingen kunne forløse menneskeheten – utenom kunsten.

---

Opera

Den norske opera og ballett

Richard Wagner

Parsifal, 3. akt

Med Yngve Søberg, Franz-Josef Selig, Daniel Brenna, Operakoret og Operaorkesteret.

Spilles 30. august og 2. september

---

Blåser i vinden

Hvorom alt er, hver står fritt til å tolke. For han holdt sitt eget private liv borte fra verkene sine. Men det skal sies, det er ikke underlig at nazistene elsket Wagner og hans senere operaer, spesielt Parsifal, på grunn av tanken om overmennesket, som lett kan tolkes inn i disse operaene. Man resignerer ikke rundt Wagners Parsifal, den står der bare og gir ikke svar på det store spørsmålet lidelse og tilgivelse. Svaret blåser i vinden. Den kan kalles et akademisk frikvarter.

Svaret blåser i vinden. Parsifal kan kalles et akademisk frikvarter.

—  Olav Egil Aune

Fra ende til annen

Det var dette som utspant seg på scenen denne lørdagskvelden i Operaen. Den gamle gralsidderen Gurnemanz, som bærer den tyngste byrden i denne delen av operaen, ble sunget av den store Wagner-sangeren Franz-Josef Selig. Med malm i bassform sang han fortvilelsen inn over oss, der han gikk og ventet på Parsifal som aldri dukket opp. Parsifal ble lys levende gjennom den tilsvarende amerikanske Wagner–sangeren Daniel Brenna. Mens Amfortas ble totalt overbevisende og troverdig tolket av Yngve Søberg. Orkesteret svulmet som det skulle, det ble rolig temperamentsfullt og uten flagrende fakter ledet av en israeler (Asher Fisch), det er underlig å tenke på at bare for noen få år siden var Wagner forbudt i Israel.

Alle steder

Ja, hva sier man? Den som ikke legger seg på været, finner heller ikke gralen. Heller ikke Wagners musikk. Og gralsborgen er ikke nødvendigvis å finne noe sted, den kan finnes alle steder. For eksempel i Operaen denne kvelden.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser