Rystende om den russiske revolusjon fra Antony Beevor

Den russiske revolusjon danner bakteppet for en rekke episke, verdensberømte romaner som utvilsomt har farget det mentale bildet vi har både av revolusjonen og av borgerkrigen som fulgte. Mikhail Sjolokhov fikk Nobelprisen for Stille flyter Don, det samme gjorde Boris Pasternak etter at Doktor Zjivago ble smuglet til Italia og publisert der. Den usensurerte versjonen av Mikhail Bulgakovs Hvite garde utkom ikke på russisk før 60 år etter den ble skrevet, mens forfatteren Gajto Gazdanov brukte egne erfaringer som soldat i Gjenferdet av Alexander Wollf. Boka utkom på norsk i fjor, hundre år etter den kaotiske perioden i russisk historie den beskriver.

I Sovjetunionen ble revolusjonens ettermæle stilisert i en nøye kontrollert innpakning som har vist seg nokså motstandsdyktig. Dramatikken lever i høyeste grad videre i det fysiske gatebildet. Da mine foreldre fulgte i Lenins togspor og ankom Finlandstasjonen i St. Petersburg for å besøke sin russiskstuderende sønn, ble de forbauset over innkvarteringen på Oktober-hotellet, oppkalt etter nettopp den russiske revolusjon. Til tross for at vi nylig hadde tatt steget inn i 2000-tallet, lå nærmeste minibank på Opprørsplassen, til minne om bolsjevikenes maktovertakelse i Petrograd i 1917.

I det tidligere Sovjetunionen har revolusjonen og borgerkrigen blitt popularisert og gjenfortalt så ofte og så lenge at hendelsene har blitt et dramaturgisk glansbilde som mange fortsatt har vanskelig for å se forbi.

Ikke noe glansbilde

Den britiske historikeren Antony Beevor forsøker så avgjort ikke å tegne noe glansbilde i sin rystende Russia: Revolution and Civil War 1917-1921. Beevor er særlig kjent som militærhistoriker og står bak storverk som Stalingrad og Berlin, om andre verdenskrig. Med sin siste bok strekker han sine evner for å skape en form for klarhet i det menneskelig kaoset og lidelsen som denne perioden i Russlands historie brakte med seg.

Den russiske revolusjon, hevder Beevor, er den viktigste hendelsen i moderne tid. Ikke isolert sett, men fordi den skapte kampen mellom kommunisme og fascisme, som i sin tur var sentral i andre verdenskrig. Revolusjonen og den påfølgende borgerkrig er uløselig knyttet sammen, men begge springer igjen ut av første verdenskrig, og det også der Beevor begynner historien. Tsaren og hans rådgivere var de eneste som ikke kunne se i folkets øyne at revolusjonen var på vei hjem fra skyttergravene.

Skjebnen som ventet Tsar Nikolaj II og hans familie er godt kjent. I det beryktede Ipatjevs hus i Jekaterinburg ble tsaren, hans kone og deres fem barn sperret inne på et rom for å henrettes. Bolsjevikenes menn var berusede og klumsete, og den groteske seansen tok nærmere en halv time å gjennomføre. Flere av barna overlevde de første skuddene og måtte skytes igjen eller stikkes i hjel med bajonetter.

Komplett kaos

Massakren av tsarfamilien var kaotisk og brutal, men det var også borgerkrigen som fulgte revolusjonen. Vi er vant til å se for oss en ryddig kamp mellom bolsjeviker og mensjeviker, røde og hvite. Beevor tegner det komplette ideologiske og strategiske kaos. At det er Lenin som kommer seirende ut er på ingen måte selvsagt. En kuriositet for nordmenn får vi også med: Det første Vladimir Ilitsj, som Lenin egentlig heter, gjør når nyheten om februarrevolusjonen når hans spartanske værelse i Zürich, er å ringe Oslo for å avgjøre videre steg med en kvinnelig medrevolusjonær som befinner seg der i eksil.

---

Sakprosa

Antony Beevor

Russia: Revolution and Civil War 1917-1921

592 sider, Weidenfeld & Nicolson 2022

---

I det han stiger av toget på Finlandstasjonen er dagene talte for det tenkende, humanistiske Russland som var representert ved Pusjkin, Herzen, Tolstoj og Tsjekhov. Bak oss ligger nå hundre år som kunne vært noe ganske annet.

Gjennom det hele er det de stadig mer groteske voldshandlingene som vil sjokkere de fleste lesere. Beevor hisset på seg mange med sine detaljerte beskrivelser av sovjetiske overgrep mot sivilbefolkningen i Berlin. Oversettes den nye boka til russisk, vil det nok også komme reaksjoner. Systematisk plyndring av alt som finnes av verdier kjenner vi igjen fra soldaters fremferd i dagens Ukraina. Beskrivelsene av tortur- og drapsmetoder egner seg knapt på trykk annet sted enn i en historiebok. Bare vissheten om at grunnstøtt kildearbeid ligger til grunn, gjør at man motstår fristelsen til å avskrive det hele som marerittaktig oppspinn.

Beevor tegner det komplette ideologiske og strategiske kaos.

—  Ivar Dale

Det menneskelige

Det mangler ikke på kritikerroste verker om den russiske revolusjon og borgerkrig, ikke minst av kjente britiske historikere. Orlando Figes, Robert Service og dusinvis andre har gitt sine bidrag, men russerne har også selv kommet med utgivelser i senere år, som journalist Mikhail Zygars bok The Empire Must Die.

[ «Arven fra Sovjetunionen lever videre» ]

Zygars metode var den motsatte av Beevors, nemlig å forstå revolusjonen ut ifra deltakernes tankeliv, og ikke gjennom slag og strategier. Samtidig er ikke Russia: Revolution and Civil War noen endimensjonal eller sjelløs historie. Det er verdt å merke seg at Beevors siste bok er dedikert til Dr. Lyuba Vinogradova, forfatter og historiker i sin egen rett, men også hans faste samarbeidspartner. Beevor er uovertruffen som militærhistoriker med fugleblikk, men Vinogradovas forskning i nyåpnede russiske arkiver de siste fire-fem årene sikrer at boka samtidig er forankret i den menneskelige vinkel.

Mange kjenner følelsen av å sette seg til med en «saftig» historiebok, bare for å miste troen på egen hjernekapasitet innen side åtte fordi stoffet bak det fristende omslaget er så tungt fordøyelig. Med Beevor kjenner man seg trygg på at det man leser er akademisk forankret faglitteratur, samtidig som stilen er så krystallklar og luftig at lesingen blir til hygge heller enn et ork.

At vi fortsatt kaller revolusjonen «russisk», er på grensen til sjåvinistisk.

—  Ivar Dale

Om man skulle ønske seg noe mer fra Anthony Beevors siste murstein, måtte det vært et sideblikk til borgerkrigens effekt på Kaukasus og Sentral-Asia, som i høyeste grad er en del av historien. At vi fortsatt kaller revolusjonen «russisk», er på grensen til sjåvinistisk. Hendelsene rystet samfunn og folkeslag overalt i det som skulle bli Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker. Samtidig forstår man forfatterens behov for å sette begrensninger, og som lesere skal vi kanskje være takknemlige for det.

Et fremtidig Russland

Vladimir Putin er et helstøpt produkt av kommunismen, men identifiserer seg i økende grad med tsartidens herskere. Som regent ville han utvilsomt vært vanskeligere å fjerne enn Nikolaj II, som ikke hadde noen atombunker å forskanse seg i. Et væpnet regimeskifte i dagens Russland vil neppe få samme form som i 1917. Samtidig er det umulig å lese Beevors siste historiebok uten å se for seg scener fra et mulig fremtidig Russland. Spørsmålet er hva som ville komme etter Putins død eller avgang, når det ikke er bolsjeviker, mensjeviker og anarkister som slåss om makten, men de utallige grupperinger, både fredsommelige og hensynsløse, som utgjør Russland anno 2022.

[ «Verdens største land har ikke rom for Kira Jarmysj» ]

Et demokratisk, post-revolusjonært Russland vil neppe straks krystallisere seg, og Beevor minner oss om den russiske tenkeren Alexander Herzens ord: «Den utgående verden etterlater seg ikke en etterkommer, men en gravid enke. Mellom den enes død og den andres fødsel ligger en lang natt av kaos og øde.»