Et (ofte) leseverdig oppgjør med religiøs paternalisme

«Jeg ønsker å skyve tilbake religionenes monopoliserende forsøk på å kontrollere ikke bare det sekulære livet, men også døden», skriver Arild Pedersen, professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Oslo, i boken Spinoza og jeg. Boken ble hans siste utgivelse, for denne våren gikk dessverre Pedersen bort.

Spinoza og jeg er en særegen bok. Det er et religionskritisk forsvar for et sekulært og liberalt samfunn, uttrykt gjennom en gjenfortelling av den radikale jødiske opplysningsfilosofen Baruch Spinoza (1632-77). Boken preges av Pedersens karakteristiske stil som forfatter og filosof: han er polemisk, men samtidig lekende og hypotetisk; han holder ingenting for hellig, selv ikke sin egen posisjon; i det ene øyeblikket skriver han pregnant og underfundig, i det andre prosaisk og nesten trivielt.

Parti, stat, kirke

Boken forbinder det biografiske med det filosofiske. Det kanskje mest interessante kapittelet omhandler Pedersen selv. Han vokste opp på 1950-tallet i Nord-Norge i en familie som sverget til «Partiet». Selv om Pedersen ikke fikk noen særlig religiøs oppdragelse, beskriver han syrlig arbeiderpartistatens paternalistiske symbiose med statskirken i etterkrigstiden. Gjennom statskirken håndhevet staten religion omtrent på samme vis som den kontrollerte alkoholforbruk gjennom vinmonopolet. Vel må kanskje folk drikke, men da kun fra statens egen brønn!

Pedersen ville ha seg frabedt både religiøs og politisk paternalisme – han var for øvrig spaltist i den borgerlige avisen Minerva frem til i år. I et sekulært samfunn må det finnes toleranse for livssyn, for all del, men ikke en moraliserende enhetskultur påtvunget borgerne gjennom kirke og stat.

Pedersen fører argumentet ved å aktualisere Spinozas skrift Tractatus Theologico-Politicus. Spinoza levde i Nederland under religionskrigene og ble utsatt for politisk og religiøs eksklusjon for sine radikale tanker. Han regnes som en gigant i europeisk filosofihistorie, og er særlig kjent for sitt spekulative verk Etikken. I Tractatus presenterte han en kritikk av organisert religion og en profan fortolkning av de bibelske skriftene.

Radikale Spinoza

Avgjørende for Spinoza er menneskets rett til å tenke fritt, uten religiøse krykker eller politiske lenker. Tractatus er et bemerkelsesverdig skrift, som presenterer et forsvar for et demokratisk samfunn som var radikalt for sin tid. Spinoza skiller strengt mellom tro og fornuft, og forsmår alle religiøse autoriteter. På veien avvises mirakler, profetier og hellige skrifter.

Boken leser tidvis som «greatest hits» fra ex.phil., filtrert gjennom Pedersen og Spinozas rasjonalistiske syn på idéhistorien.

—  Ragnar Misje Bergem

Det er altså denne traktaten som Pedersen vil aktualisere i dag. Vi lever kanskje ikke i arbeidspartistaten, og vi har heller ikke en statskirke, men den samme, klamme paternalismen er skrevet inn i grunnloven («Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», §2), og kristne kulturaktører – her rammes vel også undertegnede! – skriver stadig om kristendommens betydning for vårt samfunn.

[ «Her er ikke Hannah Arendt tro nok mot egne ambisjoner» ]

Det er ikke lett å følge Pedersen hele veien til Spinoza og tilbake til vår tid. For mye av boken benyttes til å sveipe gjennom filosofihistorien før og etter opplysningstiden. Boken leser tidvis som «greatest hits» fra ex.phil., filtrert gjennom Pedersen og Spinozas rasjonalistiske syn på idéhistorien. I mine øyne styrkes ikke Pedersens (eller Spinozas) argument av denne fortellingen.

---

Sakprosa

Arild Pedersen

Spinoza og jeg. Og vår teologisk-politiske traktat for det sekulære samfunn

240 sider, Dreyer forlag 2022

---

Pragmatikk og dogmatikk

Pedersen er bedre når han rett frem beskriver sin egen posisjon. Han er en pragmatisk filosof som mener at fornuften funksjon er praktisk: vi bruker den for å orientere oss i livet. Vitenskapen kan gi oss et minstemål av kunnskap, men alle store fortellinger – metafysikk, religion, eller myter – er bare verdifulle i den grad de er nyttige for oss, altså hvis de gjør livet håndterlig på noe vis. Han anerkjenner at religiøse myter kan være gunstige av moralske og sosiale hensyn, men da på samme måte som en klassisk konsert kan gi mennesker en følelse av ro.

Pedersen er – takk Gud! – ingen dogmatisk ateist

—  Ragnar Misje Bergem

Pedersen er – takk Gud! – ingen dogmatisk ateist. Men selv om han anerkjenner livets «store mysterium», tror han ikke det finnes noen overbevisende svar. Alle metafysiske teorier må tas med en stor klype salt, ikke minst religionens myter. Her går en pragmatisk tilnærming til livet hånd i hånd med en liberal sekularisme: For all del, tro på det du vil, hvis det fungerer for deg, men ikke tving dine meninger på andre. Jeg tror ikke slutningen fra pragmatisme til sekularisme er selvsagt, men akkurat på dette punktet er Pedersen en dogmatiker.

[ «Geir Halnes forener biologi og bønn i dikt det knapt finnes maken til på norsk» ]

Lånt pathos

Boken slutter med en «katekisme» med hypoteser som spenner mellom det trivielle – «Religioner kan inspirere til stor kunst» – og det høyst diskutable – «Religioner har ingen sannhetsverdi». Her opererer Pedersen med lånt pathos og tvilsom logos. Den emosjonelle kraften henter han fra Spinozas radikalitet i sin samtid, men den er mindre sjokkerende i dag. Begrepsapparatet følger også opplysningsfilosofen, og fører etter min mening til litt forsteinet religionskritikk.

Dette til tross, er Spinoza og jeg et ofte leseverdig stykke offentlig og biografisk filosofi som tar et oppgjør med religiøs og politisk paternalisme. Pedersens budskap klart: når det gjelder de største spørsmålene i livet, kan ingen ha monopol på svarene.