Anmeldelser

Hannah Arendt anmeldt: Ikke alt i dette perleskrinet skinner

Hannah Arendt er ikke tro nok mot egne ambisjoner når hun skriver om menn og kvinner som lyser opp i mørke.

Vi lever virkelig i dystre tider, på så mange vis, slik den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt også gjorde da hun skrev forordet til essaysamlingen Mennesket i dystre tider i 1968, som nå foreligger på norsk. Om overbevisningen som ligger til grunn for samlingen, skriver hun:

«At vi selv i de dystreste tider har rett til å forvente en anelse belysning, og at slik belysning godt kan tenkes å komme mindre fra teorier og begreper enn fra det usikre, blafrende og ofte svake lyset som enkelte menn og kvinner, i sitt liv og sitt virke, vil tenne nesten under enhver omstendighet og spre utover den tidsperioden som er gitt dem på jorden [...].»

Å skrive en bok for å fange opp slike lys er uttrykk for en humanisme, en kjærlighet til verden (for å bruke Arendts eget uttrykk), som er sårt tiltrengt.

Selvstendig tenkning

Hvordan spres så dette lyset i boka?

De mest rørende tekstene er de to essayene Arendt har skrevet om sin tidligere lærer og venn Karl Jaspers; det var i dialogen med ham hun utviklet mange av sine mest sentrale begreper, deriblant den velkjente tanken om «ondskapens banalitet». I skildringen av Jaspers er det særlig hans selvstendighet hun er opptatt av – hvordan han, selv under nazistene, var i stand til å holde fortet og ikke bukke under for totalitære krefter (han var en av dem som ikke forlot Tyskland under Hitler).

Hun går også lenger enn noe annet sted jeg har sett når det gjelder det privates betydning for det offentlige. Hva som foregår på privaten har ingenting i det offentlige liv å gjøre, hevder Arendt mange steder, en her snakker hun åpent om relasjonen mellom Jaspers og hans kone: «fra denne verdenen i miniatyr har han lært, som fra en modell, hva som er vesentlig for alt som har med menneskelige anliggender å gjøre. Innenfor denne lille verdenen utfoldet og praktiserte han sin uforliknelige kapasitet for dialog, sin fantastiske og presise evne til å lytte [...].»

Dette er en ukjent side ved Arendt som det er spennende å stifte bekjentskap med: hva som foregår bak lukkede dører, antyder hun her, kan være en viktig forberedelse for hva som skjer når man står frem på fellesskapets scene.

---

Essay

Hannah Arendt

Mennesket i dystre tider

Oversatt av Hedda Vormeland og Agnete Øye

274 sider, Pax forlag 2022

arendt

---

Perledykkeren

En annen tekst, som virkelig viser oss de litterære kvalitetene ved Arendt, er hennes tekst om den forunderlige og fascinerende Walter Benjamin. I likhet med Jaspers var han en selvstendig sjel, det fantes og vil neppe finnes noen som ham, bemerker Arendt, som er en fremragende formidler av filosofen og kunstteoretikerens til tider ganske utilgjengelige tanker. Han kunne «forstå samlerens lidenskap som en holdning beslektet med holdningen hos en revolusjonær» og med en evne til å hente frem fragmenter fra fortiden inn i en samtidig virkelighet som var uforliknelig.

Arendt beskriver Benjamin vakrere enn noen andre, som på jakt etter dypets funklende skatter.

—  Kjetil Røed

Arendt beskriver Benjamin vakrere enn noen andre, som på jakt etter dypets funklende skatter: «Som en perledykker som stiger ned til havets bunn, ikke for å grave ut bunnen og bringe den frem i lyset, men for å tvinge løs det rike og det rare, perlene og korallene i dypet, og ta dem med til overflaten, graver denne tenkningen i fortidens dyp – men ikke for å blåse nytt liv i den slik den var, og bidra til fornyelsen av utdødde tidsaldrer.»

Også essayet om forfatteren Karen Blixen – eller Isak Dinesen som hun kalles her, med et velkjent pseudonym – er også blant bokas høydepunkter.

Ujevnt utvalg

Uansett hvor mye jeg setter pris på Arendt og hvor mye fint det er i denne boka, er det ikke til å komme utenom at den er ganske ujevn. Flere av tekstene er skjemmet av at de er leilighetsskriverier og, etter min mening, i for liten grad justert i forhold til ambisjonen som flagges så tydelig i bokas innledning – dette lyset som kommer fra noen menn og kvinner og skal lyse opp mørket.

Flere tekster er litt skuffende fordi det er usikkert hva nettopp dette menneskets «lys» i mørketiden faktisk er.

—  Kjetil Røed

I essayet om Gotthold Ephraim Lessing – som var dikter og opplysningsfilosof – er det rett og slett uklart for meg hvorfor han er så viktig for Arendt. Det faktum at hun selv har mottatt Lessing-prisen og dermed pliktskyldigst bør si noe om mannen, synes for meg å være en underliggende årsak. Jeg skjønner heller ikke hvorfor akkurat denne talen må med i Mennesket i dystre tider.

Hannah Arendt (1906–1975) var en av forrige århundres mest betydningsfulle politiske tenkere. Foto: Ryohei Noda / Pax Forlag

Intet forord

Flere tekster er litt skuffende fordi det er usikkert hva nettopp dette menneskets «lys» i mørketiden faktisk er. Essayet om Rosa Luxemburg, for eksempel, domineres av en rekke historiske og sosiale detaljer som, så langt jeg kan bedømme, ikke trekker i denne retningen eller avklarer hva Luxemburg har å lære oss i dag. Mye av teksten går med på å diskutere en biografi av henne – og essayet oppleves et stykke på vei som en anmeldelse av den. Selv om det var anmeldelse dette opprinnelig var, kunne Arendt (og hennes forlag den gang boka kom ut) jo fint justert teksten for å få den til å harmonere bedre med bokas uttalte rammer. Hun følger rett og slett ikke godt nok opp sin egen ambisjon gjennom boka.

Jeg stusser dessuten over at ikke utgivelsen er utstyrt med et forord eller etterord, siden tekstene har en historie og en kontekst man trenger å kjenne for å sette pris på dem. Det er også flere ord og uttrykk som opptar Arendt i andre bøker, men som ikke forklares her – som «verden», «pluralitet», «begynnelse» og «handling». Slike ord kunne man gjerne tatt seg bryet med å belyse i et ledsagende essay, siden de er helt essensielle for å begripe hva hun vil frem til, også i disse tekstene.

Det er heller ikke klart for meg hvorfor tittelen Men in dark times oversettes som den gjør, for det er da nettopp ikke mennesket – i betydningen mennesket generelt eller mennesket i seg selv – men individer som lyser opp i mørket. Dette blir skjemmende, siden Arendt mente svært tydelig at det ikke finnes noen «menneskelig essens».

Men Arendt er og blir en av de mest sentrale tenkere for vår tid, og jeg ønsker denne boka velkommen i rekken av utgivelser på norsk.

Kjetil Røed

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser