Filosofens bok om lykke støter på noen ulykker underveis

Hva er nå lykke? Filosofen Hilde Vinje har fordypet seg i Aristoteles i sitt doktorgradsarbeid. Jeg ser for meg at hun har blitt beveget og utfordret når hun har lest ham. Boka hun har skrevet vitner om at hun både har blitt tiltrukket av hans tanker, og at hun har opplevd den friksjonen som over 2000 års avstand uvegerlig skaper. For hvem skal en lytte til når ens egen tid krasjer med en forgangen, men lokkende tid? Én svale gjør ingen sommer er et forsøk på å høste av fortidas frukter.

Uklart tenkt

Vinje tar fraspark i vår egen tid og vår forståelse av hva lykke er. Dette kontrasterer hun mot tanker om lykke fra antikkens Hellas, med hovedvekt på Aristoteles. Det hadde vært nyttig for boka dersom Vinje hadde hatt et klarere analytisk blikk på møtet mellom dagens lykkeforståelse og antikkens. Teksten hennes er ofte tvetydig på en måte som ikke framstår intendert, men heller lite klartenkt. Dette blir spesielt tydelig når det gjelder selve kjernen i teksten: Begrepet lykke.

For Vinje slår fast at det er store forskjeller mellom vår bruk av ordet og det greske eudaimonia, og sår også tvil om de to egentlig er presise oversettelser av hverandre. Dermed ser vi egentlig på to ulike fenomener med to ulike navn fra to ulike tider. Men Vinje later ikke til å erkjenne hva det betyr, og forholder seg ganske ubevisst til forskjellen mellom begrep og fenomen.

Forsøket på å la lykke-begrepet slå bro over tidsgapet gjør ikke Vinje noen tjenester.

—  Åste Dokka

Det er som om Vinje leter etter et egentlig lykke-fenomen under begreper og framtredelsesformer, men uten at det blir gjort eksplisitt. Jeg mener at det reelle underliggende spørsmålet i boka ikke er hva lykke er, men hva er det å leve et godt liv (et spørsmål som såvidt dukker opp en tredel ute i boka). Forsøket på å la lykke-begrepet slå bro over tidsgapet gjør ikke Vinje noen tjenester i hennes søken. Hadde Vinje funnet spørsmålet under spørsmålet, hadde hun også sluppet unna en del lite produktive kontrasteringer og tydeliggjort sin egen normative posisjon.

Lykken etter døden

Den underligste ideen som presenteres i boka, er tanken om at lykken kan være posthum. Da tenker ikke Aristoteles/Vinje på et liv etter døden, men på at hvilke ringvirkninger et liv kan ha etter døden har betydning for den dødes lykke. Ideen framstår som fremmed, og er derfor spennende å utforske. Men Vinje sier aldri det opplagte når hun forsøker å forene denne tanken med vår tids lykke-forståelse: Den store forskjellen mellom nå og da er hvem som anlegger perspektivet og feller dommen om et livs lykke. Hadde Vinje ryddet i det, hadde hun kunne hentet mer ut av Aristoteles’ tanke.

Framstillinga i boka er forbilledlig enkel. Boka er deilig kort, har ingen fremmedord, og Vinje forsvinner aldri inn i filosofisk nerding. Det er et gode. Språket er litt fargeløst og noen ganger knotete, men det svinger mer, både innholdsmessig og språklig, når hun kommer til Aristoteles og dygdene. Her fortolker og fargelegger hun fint, og trer tydeligere fram for leseren som den som organiserer og tenker for oss. For det er jo et poeng at vi leser Vinje, og ikke går rett til Aristoteles.

---

Essay

Hilde Vinje

Én svale gjør ingen sommer. Filosofi om lykke

104 sider, Res Publica 2022

---

Vinje skriver at det er opp til leseren å bestemme om hun eller han vil omfavne de gamle ideene. Det synes jeg er en litt vel smålåten ambisjon. Vinje kunne med fordel vært en mer selvsikker og suveren stemme i boka. Ofte finnes det ikke noe reelt subjekt i setningene og det er det uklart hvilken posisjon det dømmes fra og hvorfor. Med et tydeligere «jeg» kunne Vinje også unngått den hyppige bruken av pronomenet «vi». Ofte føler jeg meg inkludert ut, som det heter i prekenlæren, når hun gjengir hva «vi» angivelig mener og synes i vår tid.

[ Sapfo nyoversatt: «Uunnværlig» ]

Er det lykken vi søker?

Vinje ser det som så selvsagt at det ikke nevnes at vi alle strever etter et lykkelig liv, uavhengig av hva det skulle bety i ulike tider. På ett nivå stemmer det kanskje, men mange av oss har andre, minst like sterke drivere. For eksempel finnes det folk som er mest opptatt av å overleve, andre av å tjene penger, og noen av å leve moralsk riktig eller meningsfullt.

Vinje kunne med fordel vært en mer selvsikker og suveren stemme i boka.

—  Åste Dokka

Og er det ikke det siste Aristoteles egentlig skriver om med ordene «fullstendig liv»? Heller enn å reflektere over det, bruker Vinje plassen til å gruble over akkurat hvor langt et liv skal være når hun pakker ut Aristoteles’ kobling mellom tid og lykke. Men som den finske teologen Patrik Hagman skriver om sin sønn som døde seks år gammel: Livet hans var kort, men det var helt. Tidsspørsmålet er utvilsomt interessant. Men jeg ville heller lest noe om hvilken rolle tid som varighet spiller, altså hvordan tidsdimensjonen som fenomen konstituerer vårt liv, og ikke så mye om Vinjes tommestokk.

[ «Vi oversvømmes av antikk litteratur» ]

Vinje er åpenbart ute etter å formidle innsikter som kan gi vanlige lesere tankestoff for å leve godt, og det trenger vi mer av fra filosofene. Neste gang Vinje skriver bok, får vi håpe at en klartenkt redaktør kan utfordre henne til å bli djervere og tydeligere.