Anmeldelser

Med maten i vrangstrupen

Andreas Liebe Delsetts kritikk av matindustrien nærmer seg en utopi. Men det trenger vi.

«Uten bøndene er vi ingenting», leste jeg i fete typer på forsiden av Nationen for en liten tid tilbake. Eat-gründeren og matforkjemper Gunhild Stordalen slo på stortromma. Og med rette. Det er noe grunnleggende galt her til lands når bønder daglig legger ned brukene sine fordi inntjening uteblir. Hva er det med matsystemet vårt?

I tillegg er folk redde for matallergier, irriterte tarmer, for å bli for tykke eller for å ødelegge miljøet via det vi spiser. Vi har fått et så komplisert forhold til maten vår at den enkelte ganger setter seg i vrangstrupen. I tillegg blir maten dyrere, krig har ført til knapphet på korn og matoljer og tusener på tusener av underbetalte sesongarbeidere jobber med «blodtomater» i Italia. Hva skjer egentlig i matfatene våre?

Fra Lofoten til Washington

Forfatter og matentusiast Andreas Liebe Delsett stiller seg nettopp slike spørsmål. Han tar oss med inn på kjøkkenet, ut i åkeren, og inn i supermarkedene for å finne svar. På bokas vaskeseddel står det: «Med historier om dilemmaer i kjøledisken, klasseforskjeller i USA og et framtidsrettet spisested i 1800-tallets Christiania, synliggjør han utfordringene ved måten vi spiser på i dag. Han ønsker å gjenfinne matgleden og få på plass en matpolitikk som gagner både mennesker og miljø.»

Lykkes Liebe Delsett med dette ambisiøse prosjektet? Ja, jeg synes det. Boka Den vanskelige maten. Hvordan det vi spiser ble et problem og hva vi kan gjøre med det, er en lettlest sak på knappe 150 sider. Men det er ingen lettvekter.

Liebe Delsett går både historisk og personlig til verks. Vi er innom mormoren fra Lofoten og hennes dont på kjøkkenet i gamle dager, og vi blir med familien over til noen års opphold i den klassedelte byen Washington D.C. Det gir både en fin dybde og et godt utsyn over felles utfordringer.

Ingen nostalgi

Boka er ingen nostalgisk fortelling om at alt var så mye bedre før. Maten vi spiser er mye billigere enn tidligere, og det går mye raskere å lage den. Vi har alle fått et mer lettvint liv. På samme tid som maten har blitt så billig, dokumenterer forfatteren hvordan et knippe kjøpmenn har blitt milliardærer. Ikke noe galt i det, så lenge vi får billig mat? Men, skriver Liebe Delsett: «Det er i den samme perioden maten har blitt så vanskelig for så mange. Hvordan henger de to tingene sammen?»

---

Sakprosa

Andreas Liebe Delsett

Den vanskelige maten

151 sider, Forlaget manifest 2022

mat

---

Mye har selvsagt å gjøre med at vi spiser mye halvfabrikata og ferdigprosessert mat. Det betyr mer salt, sukker og andre uheldige tilsetninger, gjerne produsert på den andre siden av kloden, og ofte under uverdige arbeidsforhold. Ikke så rart da at maten setter seg fast i halsen på enkelte, ettersom mange nå er mer opptatt av bærekraft, natur og sosiale forhold.

Og hva synes vi egentlig om at vi har ca. 9.000 «slavearbeidere» i norske jordbæråkre? Det er forfatteren selv som bruker begrepet. Han er ikke på jakt etter den enkelte arbeidsgiver, men systemet som tvinger bønder til å underbetale utlendinger. Det er kanskje en trøst for enkelte at det står mye dårligere til på kontinentet, med mafia som står bak omsetting av arbeidere som plukker tomater og salat i Spania, Portugal og Italia.

Vi er medansvarlige

Det er matindustrien i stort som er ansvarlig for dette, hevder forfatteren. Og da blir også du og jeg som konsumenter i ytterste konsekvens medansvarlige. Vi kjøper billig kjøtt, presset ned i pris, mens store landareal ødelegges og dyrene lever usle liv. Og reklamen påvirker oss til dette, også gjennom landbrukets egne «opplysningskontor».

Andreas Liebe Delsett

Liebe Delsett er kritisk: «I mange år har disse kontorene, som i kraft av navnet framstår som offentlige og nøytrale informasjonskilder, i praksis drevet markedskampanjer for å lære forbrukerne å bli flinkere kjøttspisere. Og så har dette blitt ytterligere forsterket av supermarkedenes priskonkurranse for å lokke til seg kunder, på sitt verste gjennom å underprise og dermed selge kjøttet med tap, for slik å bidra til økt forbruk og et enda mer urealistisk syn på hva kjøtt bør koste.»

Mat som industri

Vi fokuserer for mye på produksjonsmengde uten å ta hensyn til produksjonsmåten. Og matindustrien bidrar stort til dette. Nestlé har til enhver tid 700 forskere til disposisjon, skriver Liebe Delsett. De tøyer grensen for sukker, salt og annet, fordi det ligger i DNA-et vårt å like det. Deretter kjører de store matvarekjedene ut med fronting av produktene i butikk, gjennom en massiv markedsføring som spiller på akkurat de behovene menneskene har utviklet i det moderne samfunnet.

Dette er kjent stoff. Flere har også skrevet om norsk landbrukspolitikk, norsk oppdrettsnæring og kjedemakten i dagligvarehandelen. Og Fremtiden i våre hender, Regnskogfondet og andre miljøorganisasjoner har lenge problematisert produktene merket «Nyt Norge», med kjøtt basert på soya og ødelagt regnskog, importert fra Brasil.

Boka er systemkritisk så det holder. Og på den måten nærmest en utopi.

—  Andrew P. Kroglund

Men Liebe Delsett går skrittet lenger. Han er også kritisk til fremveksten av et økologisk produksjonssystem ved siden av det konvensjonelle. Han spør: «Hvor gunstig er egentlig økologisk produksjon for miljøet? Og hva hjelper det om vi velger økologisk melk når det betyr at meieriet må sende to tankbiler til samme grend for å hente melk fra den konvensjonelt produserende og den økologiske gården som ligger ved sida av hverandre?»

Enkelt og vanskelig

Liebe Delsett krever at vi tenker oss grundig om. Han vil ha grunnleggende endringer i måtene vi produserer, distribuerer, lager og spiser mat på. Det betyr at politikerne våre må på banen, og at vi må ta i bruk sterkere politiske virkemidler i matpolitikken her til lands.

For den som er mest opptatt av billig mat, er det kanskje nå at maten setter seg ordentlig i vrangstrupen? Boka er systemkritisk så det holder. Og på den måten nærmest en utopi. Men det trenger vi. Gunhild Stordalen har helt rett. Uten bønder er vi ingenting. Og uten vårt daglig brød, produsert på ærlig og holdbart vis, er vi ikke mennesker. Kjedemakten må brytes, og småprodusenter verdsettes. Så enkelt, og så vanskelig.

Andrew P. Kroglund

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser