Det virker fryktelig lett å trå feil i Magnus Malms kristne univers

Dette er hva jeg selv tror: Inne i hvert menneske ligger det et kompass, et medfødt navigeringssystem som hjelper oss å ta valg i tråd med vår dypeste lengsel og Guds plan for våre liv. Den kristne fortellingen handler om dette, og Jesus ble avvist av de religiøse lederne og de opprørslengtende folkemassene fordi han snakket tydelig om hvordan Guds rike bor inne i hver enkelt av oss.

Da Jesus døde på korset, forandret han noe fundamentalt i verdens historie, og også i det åndelige, fordi han tviholdt på ikkevoldsprinsippet og dermed rykket menneskeheten over i en ny mulighet for høyere bevissthet. Når ett menneske har satt en ny verdensrekord, er det merkelig nok plutselig mulig for mange andre å gjøre det samme. Det er en slags naturlov.

Hvilke kristne?

Denne avklaringen er nødvendig for å forstå med hvilken inngang jeg skal prøve å anmelde den svenske forfatteren Magnus Malms nyeste bok Pilegrimskart. Malm ønsker å gi et kart til kristne, et pilegrimskart, som mer enn antyder at kristne i dag er på villspor, eventuelt at verden rundt dem er på villspor, og de må navigere seg trygt gjennom den. Da legger han noen premisser jeg med mitt verdensbilde ikke nødvendigvis kan gå med på.

For det første definerer han kristne som de som tilslutter seg Kristi lære, som han skriver, uten å gå grundigere inn på hva han mener med det. Mener han de som tror at Jesus døde på korset for deres synder, som på grunnlag av sin tro på oppstandelsen er sikret et evig liv i himmelen? En slik tro er for disse en trøst, for andre er den en hån mot intelligensen deres og det moralske kompasset.

Dersom Malm mener alvor med sin kritikk av patriarkatet, ville ikke et godt sted å starte være med seg selv?

—  Kristine Hovda

Jeg skulle ønske at Malm våget å gå inn i de kjedelige og omstendelige detaljene rundt dette, for da ville det være lettere å forstå hvor han kommer fra når han tar på seg oppgaven det er å definere hva som er den rette kristnes ferd gjennom verden. Hva vil det si å sette Gud først? Det sier ikke Malm noe om. Men han antyder at det er å ikke være overopptatt av trendy interiør, og skaper dermed en usikkerhet hos leseren: Kan ikke interiørinteresse sammenfalle med ønsket om å skape et hjem for gode menneskemøter?

Respektløst

Malm innleder boken med å gå til angrep på Sveriges åndselite, og særlig de som kaller seg ateister, men likevel tror på noe. Han nevner én av dem med navn og kaller hen oppskrytt. Jeg vet ikke helt hva som er hensikten med dette. Dersom Malm ønsker å få den nevnte åndseliten i tale, ville et sted å starte kanskje være å behandle dem med et minstemål av respekt. Kanskje han tror at de uansett ikke leser boka. Og det er for så vidt forståelig, for Malm skriver så innforstått som bare de som tror at alle andre kjenner deres referanser, kan gjøre.

---

Kristendom

Magnus Malm

Pilegrimskart. Kristen tankegang i et sekulært samfunn

Oversatt av Knut Grønvik

184 sider, Verbum 2022

---

Jeg kan heller ikke unngå å legge merke til at han gjennomgående siterer mannlige forfattere, de fleste av dem døde, andre godt over middagshøyden. Dersom Malm mener alvor med sin kritikk av patriarkatet, ville ikke et godt sted å starte være med seg selv?

[ «Et klokkerent oppgjør med en giftig, pietistisk idé» ]

Lett å trå feil

Når alt dette er sagt: Det er selvfølgelig mye klokt og varmt å lese her. Magnus Malm er en belest, betenkt, alvorlig og velformulert mann. Dersom jeg tar på meg mine gamle kristne briller, kan jeg lese mye sjelesorgspotent i Malms betenkninger om sunne grenser, effekten av Guds kjærlighet, kroppens betydning. Og derfor er det vanskelig å skrive denne anmeldelsen, vanskelig å være så kritisk. Men det er som om Malm ikke klarer å gå med på at kristendommen er én type språk, og at det finnes flere språk. For Malm er kristendommen, hans kristendom, det eneste språket som finnes.

For Malm er kristendommen, hans kristendom, det eneste språket som finnes.

—  Kristine Hovda

Jeg skulle derfor så inderlig ønske at vi kom nærmere kjernen i hans kristne budskap, så ikke leseren blir sittende med den samme følelsen som undertegnede: at det er fryktelig lett å trå feil i Malms univers, og at en kristens plikt i verden er å leve i en slags unntakstilstand, på stadig vakt mot farer som truer, enten den er nytelse eller Facebook. Dersom Malm mener alvor med at Ånden veileder oss til den fulle sannhet, ville det ikke være bedre å virkelig ta Gud på alvor og stole på det?

[ «Malm tegner kirkelivet med mørke farger og bred pensel» ]

Veier til Kristus

Jeg skulle ønske det var tydeligere hvem han henvendte seg til; enten Sveriges ateistiske åndselite, velfødde kirkelige ansatte, klimafornektende Tesla-karismatikere eller frafalne (jeg antar jeg lett kan havne i sistnevnte kategori, skal man dømme etter Malms angrep på østlig religion, arianisme, gnostisisme og nyåndelighet).

Heller enn å fortelle disse hvorfor de tar feil, ville det være godt å lese hvordan Malm mener at de skal finne fram til svaret. Og som han selv skriver: det skjer ikke ved intellektuell debatt, men med et møte med Kristus. Da vel og merke den Kristus som Malm selv forbeholder seg retten til å definere den korrekte lesningen av. Og det er trist, for jeg tror at kristnes språk og portvoktervirksomhet noen ganger står i veien for at folk faktisk kan møte Kristus, kanskje nettopp gjennom den stillheten og åpenheten de møter i østlig religion. Det er i hvert fall min egen erfaring, og det er kanskje forklaringen på frustrasjonen som nok skinner gjennom i det jeg skriver her.

Trengs boka?

Malms prosjekt er kanskje å rette opp feilene etter postmodernismen. Til det vil jeg si: Det er umulig å dytte ånden inn i lampen igjen. Og blir kaoset stort nok, blir behovet for orden tilsvarende stort. Men jeg tror ikke Malms gjennomgang av C.S. Lewis, Terry Eagleton og teologiske vendinger fra tidlig kristen tid er nok for å overbevise mine ateistiske venner. Og de som forstår godt hva Malm mener, trenger kanskje ikke å lese denne boka uansett.

[ «Om kroppen er god, må den lyttast til» ]

For å sitere Malm selv:

«Det er som dette med å tro. Jo mer jeg tenker på min tro, snakker om troen, pusser på troen – desto mer innkrøkt i meg selv blir jeg. Har jeg rett tro? Feil tro? Sterk tro? Svak tro? Når jeg ustanselig sjekker termometeret og tar tempen på troen, kan det ikke føre til annet enn tvil og til slutt havari for hele gudsforholdet. Omtrent som i et ekteskap der jeg ikke ser kona mi fordi jeg bare er opptatt av å måle hvor forelsket jeg er i henne. Hvor lenge varer det før vi går fra hverandre?»