Når eg legg ned Emil André Erstads bok Mørkemann: Mi reise frå kristenkonservatismen og tilbake, er det som om eg reiser meg etter ein samtale med forfattaren over eit bord på Kaffebrenneriet. Han formidlar historia si i eit svært tilgjengeleg format (kring 125 små sider), og ikkje på noko tidspunkt vik han av frå tittelintensjonen: dette er eit høgst personleg vitnesbyrd («mi reise») frå ein som søkjer vera ærleg og rett fram om liv og tru.
Tittelen gir oss tematikken i klartekst. Vi blir kjende med ein lite vidløftig forteljar som med enkle riss teiknar eit velkjent tablå for folk med oppvekst vestpå innan ein eller annan rimeleg bedehus-radius. Dette lite vidløftige og svært folkelege er ein styrke ved sjølve forteljinga, men kanskje ein akilleshæl for Erstads prosjekt. Det kan vi komma tilbake til.
[ Aktuelt intervju: Erstad har forlatt kona, KrF og konservativ kristendom – men tror fortsatt på Gud ]
Personleg prosjekt
Erstad er ein profilert meiningsberar, med to bokutgjevingar bak seg. Han har bakgrunn mellom anna frå KrF og Tankesmien Agenda. No arbeider han som politisk kommentator i Vårt Land. Denne utgjevinga tek eit oppgjer med ideane som sterkt prega han i ungdom og tidleg vaksen alder, og gjennom lettfatteleg og spørjande stil søkjer han å koma til rette både med kva som førte han inn i fundamentalismens farvatn, men også kva som gjorde at han gradvis fann seg sjølv att, og fann ein ny kurs for livet. Dermed låner boka element både frå sjølvbiografi, danningsroman og debattlitteratur. Erstads prosjekt er personleg, men har ein naturleg brodd mot konservative som sit fast i det som for han er eit tilbakelagt kapittel. Problemet var jo, slik han lakonisk (og noko overtydeleg) summerer opp kapittel to: «Eg trudde eg hadde fasiten».
Trass nordhordlandsk bygde-oppvekst, var Erstad på ingen måte lagnadsbunden til rolla han gradvis skulle ta som stereotyp mørkemann. Boka hans gir innblikk i ein oppvekst i ein heim der foreldra tvert imot bar på djup ambivalens til bedehus- og kyrkjefolk, som på mange vis avviste dei då det galdt som mest. Det var altså ikkje heimen som sosialiserte han inn i konservatismen, og ein raud tråd i Erstads refleksjonar er knytt nettopp til dette. For korleis vart ei stadig meir hard og konservativ haldning likevel hans gjennom dei viktige åra som ungdom og ung vaksen?
Erstad landar ikkje eit overordna svar, men snur og vender på dei mange små faktorane som til saman vart formative og utslagsgivande. Han stiller seg undrande til den han var, og teiknar eit heller usympatisk «portrait of the artist as a young man».
Skånar seg sjølv minst av alle
Ein kjenner att den kompromisslause Erstad heile vegen. Trass forsøk på nyanseringar, vert blikket hans på ein oppvekst prega av bedehusaktivitet, leirliv, fråhald og Bibel, svært strengt. Han er også sjølv inne på at han nok har dømt seg sjølv hardare som ein fanatikar og svartkvitt-person enn omgjevnadane. Samtidig erkjenner han at framferda hans, måten han fronta synspunkt knytt til abort og homofili, gjorde livet vanskelegare for fleire av dei som sto han nærast.
Dette er skildra gjennom dialogar og minnebilete, der vi er med Erstad inn i private rom og vanskelege samtalar. Her er han tett på, og skånar seg sjølv minst av alle. Mens den unge Erstad var ein kompromisslaus mørkemann, verkar forfattaren som ser tilbake som noko av ein kompromisslaus liberalar, som ikkje eingong greier å sjå at eit fråhaldsstandpunkt er eit gode ved ein kristen oppvekst. I iveren etter å kasta av det programmatiske og fanatiske, blir sjølv konvensjonelle fyllefestar til eit fridomsprosjekt.
I iveren etter å kasta av det programmatiske og fanatiske, blir sjølv konvensjonelle fyllefestar til eit fridomsprosjekt
— Sofie Braut
Erstads forteljing byrjar der fruktene av eit liv stadig meir prega av konservative politiske utspel byrjar å smaka dødeleg bittert. Han er såpass prega av angst for at drapstrugsmåla frå innboksen skal manifestera seg, at han får eit slags samanbrot. Frå dette botn- og brestepunktet tek han oss tilbake sin barndomsidyll; bygde- og bedehuslivet på Radøy nord for Bergen. Gjennom tolv korte kapittel introduserer han oss for barndomsvener og familie, og ikkje minst for dei ulike tematikkane som sette kursen for livet.
---
Sakprosa
Emil André Erstad
Mørkemann: Mi reise frå kristenkonservatismen og tilbake
126 sider, Samlaget 2022
---
Erstads variant av konservatisme byr imidlertid på mykje moral og lite eksistens. Han røper lite av kristen tenking og gir ikkje innblikk i at han søkte litteratur eller råd for å forankra trua. Som ein kontrast, vert eg minna om Erik Vardens glitrande The Shattering of Loneliness (2018), som skildrar den no katolske biskopens gudsmøte som 15-åring, der ei Mahler-tekststrofe gjennombora mørkeret: «Du ble ikke født forgjeves». Hjå Erstad glimrar slik djup erkjenning med sitt fråvære.
Ærlegdomen gir driv
Boka byr på eit fint blandingsforhold av tankerekker og tilbakeblikk, skildringar og samtalar. Tonen er heile vegen tilgjengeleg; språket stødig og liketil. Erstad er essayistisk, forstått som spørjande og utforskande. Dette kler prosjektet godt, men eventuelle litterære ambisjonar vert underordna det å få fram eit klart og tydeleg bodskap om det frigjerande og forløysande ved å la konservatismen fara.
Ei språkleg slagside vert hamrande repetisjon av ordet «kristenkonservativ»/«konservativ». Her kunne vel Samlaget ha gjort litt meir for Erstad? I tillegg vert det tidvis ein adjektiv-bonanza for verkeleg å få fram kor intenst konservativ Erstad faktisk var på sitt verste. Når «einspora», «påståeleg», «engasjert» og «målretta» (s. 43) vert stabla oppå einannan, tek denne lesaren seg i å undra kor gamle gode «show – don’t tell» har teke vegen.
Erstad har nokre passasjar det verkeleg svingar av. Ærlegdomen hans gir driv, og den fine måten han kjem i forbindelse med seg sjølv som sekstenåring gir dynamikk. I tillegg til eit svært kompromisslaust oppgjer med den han var, trekkjer han linja heilt fram til sitt eige såre samlivsbrot i nær fortid og den kjensleladde kampen mellom ideal og røyndom også i dei aller næraste relasjonane. Han er ein forteljar som ikkje vik unna.
Ærlegdomen hans gir driv, og den fine måten han kjem i forbindelse med seg sjølv som sekstenåring gir dynamikk
— Sofie Braut
Gir ikkje rom for djupdykk
Innvendinga mi mot Erstads framstilling, i tillegg til at ho er språkleg overtydeleg og tenderer mot kristenklisjear som bedehuslesarane vil sjå best, er at ho ikkje let til å stola heilt på lesaren. Kontrastane blir litt for openberre og overforklarande. Erstads reise frå Trangvik til Tigerstaden; frå eit mørkt og mekanisk mindset til eit meir lyst, leikande og lettbeint liv, frå trua på «å ha fasiten» til det like platte: «Eg slit med å tru at nokon av oss sit med fasiten (…)» (s. 113), gir inntrykk av at lesaren må sikrast mot å gå glipp av bodskapen.
Eg sit att med fleire spørsmål etter å ha lese boka. Er det verkeleg slik som omslaget fortel, at den som ikkje har følgt med Erstad inn i pragmatikkens romslege palass berre «tviheld»? Som nemnt, er den lettbeinte stilen til Erstad ein mogleg akilleshæl for prosjektet hans samla sett. For: utforskar og utfordrar han eigentleg tru i denne boka, eller er det først og fremst programmatiske reaksjonsmønster knytt til alkohol, sex og abort han vil til livs?
Den enkle stilen gir ikkje rom for djupdykk i erkjenning og sanning; i staden vert vi vitne til at han rehabiliterer seg sjølv gjennom å overta gjengse synspunkt i aktuelle spørsmål. Resten står ope som ein venleg gest til menneskeleg grubling. Han overtyder meg om at han er redda frå «konservatismen» i ei svært spesifikk, regional og moralsk tyding. Om denne konservatismen eigentleg dreidde seg om kristen tru, er langt mindre klart.
Emil André Erstad er ansatt i Vårt Land. Sofie Braut er en ekstern skribent.