Det kjedelige er undervurdert i musikken. I et herlig internettklipp gir pianisten Stephen Hough en Masterclass over Chopins sørgemarsj. Han kritiserer eleven for å ikke spille kjedelig nok, og sier «i det øyeblikket du tenker ‘kjeder jeg noen nå?’ har du tapt». Sibelius ville skrevet under på dette.
Av alle komponister er han den som er minst redd for å kjede sitt publikum. Noen ganger tror du ikke dine egne ører, så fryktløs er musikken hans. Det er lange partier hvor du ikke vet hva som skjer, om stykket egentlig har begynt, eller om det du hører, er en slags innledning. Det er som om han prøver seg frem, tester ut ideer – nei, ikke den.
Liksom ut av ingenting kommer det øyeblikk av glødende pasjon, som så blir avløst av noe helt stillestående, eller av motoriske, repetitive figurer. Musikken minner om livet selv. Du venter og venter på at den skal begynne for alvor, og så går det opp for deg at det er disse episodene, disse bruddene som er selve symfonien – og du er dratt inn.
Når Oslo-Filharmonien nå gir ut en ny innspilling av alle de syv Sibelius-symfoniene, er det en begivenhet på flere måter.
Det er den første platen de gir ut med den nye sjefdirigenten sin, finske Klaus Mäkelä, det er hans debutplate som dirigent overhodet, og en slik fire-CD-ers-boks med Sibelius er uansett et veldig djervt utspill. En pangstart, svært selvbevisst og med stor fallhøyde.
Spiller for livet
La det være sagt med en gang, i mine ører spiller de denne musikken på en utrolig flott måte. Det er musisering med mye tresmak, som aldri prøver å glatte over det rare eller episodiske i stykkene. Men som vanlig kan du ikke få alt, og en tilnærming som har litt karakter, som denne har, vil også ha en ensidighet. Dens styrke er også dens svakhet.
Siden jeg bor på vestlandet har jeg ikke hatt anledning til å følge Oslo-Filharmonien på nært hold, selv om ryktene om deres høye status og deres ulike perioder selvsagt har nådd meg. Når jeg nå hører helt nøye på dem, må jeg si at de er en stor positiv overraskelse. Jeg trodde de spilte litt glatt, en typisk utkantfordom som blir gjort til skamme her.
Strykerne spiller for livet. Og blåserne leverer virkelig varene, helt presist. Et orkester hvor det absolutt er noen hjemme. Jeg har også hørt litt på de andre platene de har gitt ut de siste årene. Inntrykket er at den nye innspillingen, med den nye dirigenten, har mye mer nerve. Blåserklangen har friskhet, og strykerne varierer klangen fra det skamløst sanselige til det tynne hvor tonen er flisete som et hårstrå. Selvsagt spiller den høye lydtekniske kvaliteten en viss rolle. Den er glassklar på den nye platen, og tett på instrumentene.
[ Håkon Austbø står støtt i motvind ]
Meditasjons-weekend
Så vidt jeg skjønner, er Klaus Mäkelä 26 år (Minnene om hva jeg selv surret med da jeg var 26 kommer tilbake!). Jeg kjenner musiseringen hans bare fra disse platene. Den er hva jeg vil kalle detaljfokusert. Orkestreringen hos Sibelius er jo veldig særpreget. Det er ingenting som går på autopilot der. For eksempel er han veldig glad i treblåsere som spiller lange toner i det aller dypeste leiet. Mäkelä løfter frem hver eneste detalj og har en vilje til å gå til ytterpunktene.
Episodisk musikk er det jo, og hver eneste episode blir karakterisert med maksimal klarhet. Dette gjør uttrykket veldig våkent, noe som absolutt er en fordel når det gjelder Sibelius’ musikk. I perioder er den jo litt svimlende, nesten som å delta på en meditasjons-weekend.
Det er talløse steder hvor denne tilnærmingen kommer til sin rett. Hør for eksempel midtpartiet i den langsomme satsen i 3. symfoni, hvor han lar musikken stanse helt opp, og hvor blåserne spiller så nøyaktig og fint. Den lille pausen som plutselig kommer midt i en frase, er helt perfekt utformet og gir akkurat passe vekt til akkorden som kommer etterpå. Jo, det er den elskede og foraktede maj7-akkorden, den mest sødmefylte av alle akkorder. Eller åpningen av siste sats i denne symfonien, med de fargesterke blåserklangene og de hårete strykerne. Hele denne satsen viser hvor mange farger dette orkesteret har i skrinet sitt og hvordan Mäkelä klarer å få dem frem.
Den som vil fordype seg i Oslo-Filharmoniens nye utgivelse, har mye godt i vente
— Tore Hegdahl
Oslo versus Minnesota
Samtidig er det en fare for at detaljfokuset skal komme i veien for sammenheng og lange linjer. Tekstheftet nevner den store finske dirigenttradisjonen og trekker frem legendariske Osmo Vänskä som en som følger alle Sibelius’ instruksjoner ned til minste detalj. Yngre finske dirigenter har en mer helhetlig tilnærming, står det. Mitt inntrykk er at det i praksis er omvendt, i alle fall hvis vi hører Mäkelä og Vänskä opp mot hverandre.
Ta første sats fra 5. symfoni, først med Oslo-Filharmonien og så med Osmo Vänskä og Minnesota Orchestra (BIS 2020). Jeg råder deg til å gjøre det, det er en opplevelse. Oslo-versjonen har en friskhet over seg, som en tidlig morgen om sommeren. Men musikken er veldig omskiftelig. Den lander i fire tonearter på halvannet minutt, lik en person som stadig bytter leiligheter. Den prøver seg frem, det er lidenskapelige utbrudd. Midt i satsen kommer det et magisk sted hvor strykerne summer som bier mens en fagott spiller rare og innadvendte melodibrokker oppå. Slik går det frem og tilbake med korte, plutselige klimaks mellom stillestående partier. I det siste minuttet kommer det en majestetisk avslutning, liksom ingensteds fra. Det er praktfullt spilt av Oslo-Filharmonien, lidenskapelig og nyansert. Og bare hør den fete, Bruckner-aktige strykerklangen som de henter frem i øyeblikk.
Gå så til Osmo Vänskä i Minnesota, og du vil høre mye lengre linjer. Selv det nevnte bie/fagott-stedet, som står helt stille som magisk øyeblikk i Oslo, har retning fremover i Minnesota. Musiseringen har sterk vilje, og når klimaksene kommer, har de vært ventet lenge. De spruter opp som en geysir når trykket blir for stort. Den majestetiske slutten kommer ikke ut av det blå. Mäkelä står fast i detaljene, løfter dem frem, og gjør det suverent. Minnesota-orkesteret spiller langt mindre fargerikt, men med langt mer driv. De skaper et sug i musikken som helt mangler hos Mäkälä og Oslo-Filharmonien. I den syvende symfonien, selve perlen blant symfoniene, i én eneste lang sats, blir denne mangelen veldig tydelig.
[ Anmeldelse: «Toner som ikke vet hvor de hører hjemme» ]
---
Klassisk
Sibelius
Oslo-Filharmonien
Klaus Mäkelä, dirigent
Decca 2022
---
Typisk finsk?
På mange måter er disse to versjonene motpoler, og hvis ikke begge dirigenter hadde vært finske, ville jeg lett kunne ha utropt den ene, for eksempel Mäkelä, til typisk finsk. Mäkelä har jo en slags tålmodighet, og er ikke det typisk finsk? Han stoler på at man kan stanse opp på hvert sted og gjøre akkurat den stemningen veldig karakteristisk og levende, uten at musikken faller fra hverandre. På flere av de motoriske stedene merker du hvordan han holder tempoet i tømme. Tonene lener seg verken frem eller tilbake, de er akkurat i øyeblikket. Vänskä er mye mer fokusert på bevegelse, på retning og sammenheng.
Nei, man kan ikke få i både pose og sekk. Men den som vil fordype seg i Oslo-Filharmoniens nye utgivelse, har mye godt i vente. Hør hvor vakkert strykerne spiller på åpningen av 6. symfoni. Og så de svulmende klimaksene i 5. symfonis siste sats. De kunne gått inn som vignettmusikk til en TV-serie om seilskuter. Og det er et kompliment. Oslo-Filharmonien spiller disse stedene uten å holde noe tilbake, uten blygsel. Flott og ordentlig bevegende. Hele den Mahlerske 4. symfonien er spilt med en slik hengivelse, og er for meg høydepunktet på platen.
Personlig er jeg stor tilhenger av spill som har karakter, som går i en tydelig retning og gjør det med overbevisning. Dermed kommer også svakhetene tydelig til syne. Det er som det skal være. Slik er denne utgivelsen, og det lover enormt godt for det fremtidige samarbeidet mellom orkester og dirigent. Jeg gleder meg for eksempel veldig til å høre dem i før-romantisk musikk hvor så mye avhenger av detaljene.
