«Jeg har aldri opplevd noe lignende i klassisk musikk før ...»

Russiske og ukrainske musikere omfavner hverandre på podiet. Mange har tårer i øynene, noen gråter. I salen applauderer vi inn igjen og igjen den gresk-russiske dirigenten Teodor Currentzis og tørker bort noen egne tårer også.

Det er skjærtorsdag og jeg har opplevd den mest intense og ekstreme klassiske konserten i mitt seksti år lang liv. «Det vi hører her er ikke en symfoni, det er en åpenbaring», skrev en tysk kritiker etter konserten.

Nå frykter jeg at det er første og siste gang jeg ser dette orkesteret, MusicAeterna, på en scene i Vest-Europa.

Bratt og intimt

Scenen var Elbphilharmonie i Hamburg. Et av verdens mest spektakulære konsertbygg, både som arkitektur og lydopplevelse. Åpnet i 2017 etter en byggeperiode på ti år. Prislappen endte på åtte milliarder kroner, en tidobling av opprinnelig budsjett. Konsertsalen er bygd i glass oppå et seks etasjers havnelagerbygg ved elven Elben. Inngangene til salen er fra 12. etasje og oppover.

Konsertsalen minner om Filharmonien i Berlin med scenen i midten og publikum sittende i vinmarklignende terrasser rundt på alle kanter i ulik høyde. Forskjellen er at salen i Hamburg er høyere og brattere, og virker samtidig mer intim. Selv om her er over to tusen sitteplasser, er ingen mer enn 30 meter fra dirigenten. Akustikken er formidabel.

Jeg dro ens ærend til Hamburg og Elbphilharmonie for å oppleve Teodor Currentzis og MusicaAeterna, dette internasjonale orkesteret med base i St. Petersburg, med deltakere fra tolv nasjoner og denne kvelden forsterket med enda flere ukrainske musikere. På programmet sto opprinnelig Beethovens niende symfoni, men det ble endret på kort varsel: Beethoven ut, Richard Strauss og Tsjajkovskij inn.

Avlyst støttekonsert

Bare to dager tidligere hadde orkesteret måttet avlyse en støttekonsert for ukrainske flyktninger i Wiens konserthus. Den ukrainske ambassadøren protesterte, og konserthuset ga etter.

En gal avgjørelse, etter min mening. Det er da både modig og risikabelt av russiske musikere å stille opp sammen med ukrainske kolleger i en støttekonsert for ukrainske flyktninger akkurat nå? Og Currentzis har nylig markert seg også ved å erstatte Johannes Brahms med den ukrainske komponisten Oleksandr Shchetynsky på repertoaret. Men problemet er at MusicAeterna i årevis har vært sponset av den russiske storbanken VTB Bank, som er rammet av EUs sanksjoner. Dette gjør fremtidige konserter i Europa høyst usikre.

---

Klassisk konsert

MusicAeterna/Teodor Currentzis

Fremførte Richard Strauss’ Metamorphoses og Piotr Tsjajkovskij sjette symfoni (Pathétique)

Elbphilharmonie Hamburg, Grosser saal

---

En enkel sort dress

I Hamburg lot ingen seg presse til å avlyse denne påsken. Currentzis var preget av alvor da han entret podiet. Han har ofte utstrålingen til en mørk rockestjerne, høy, tynn, eksentrisk kledd, minner om en Nick Cave eller Iggy Pop. Men ikke i kveld. Her kom han uten dikkedarer i enkel sort dress, slips, lakksko, streit frisyre og med et sørgmodig uttrykk.

Currentzis har ofte utstrålingen til en mørk rockestjerne, høy, tynn, eksentrisk kledd, minner om en Nick Cave eller Iggy Pop. Men ikke i kveld.

—  Alf van der Hagen

Første stykke var Metamorphoses (1945) av Richard Strauss. Et tungt stykke for 23 strykeinstrumenter, komponert under de siste månedene av andre verdenskrig. Musikken uttrykker smerte og raseri over nazismens barbari. Men også sorg, vemod og «weltschmerz» over det sønderbombede Tyskland, det ødelagte operahuset i komponistens fødeby München, kirkene, teatrene, gatene, en hel ødelagt kulturarv. I den bittersøte musikken høres sitater av Bach og Beethoven, av en tid som er forbi, tapt.

Som en musikalsk sekt

I pausen leser jeg om Teodor Currentzis (50), født i Hellas, utdannet i St. Petersburg. Startet orkesteret sitt i Novosibirsk i 2004. Flyttet det til storbyen Perm i 2010, tusen kilometer øst for Moskva. Han ble tidlig kjent som kompromissløs, en som driver musikerne hardt, med ekstreme prøveperioder i timevis, dagevis, og uhyre detaljerte innstuderinger med hver enkelt instrumentgruppe.

[ «Grinis dagbok gir en sjelden tilgang til barnets beskrivelse av en krig» ]

Ryktet spredte seg, og stadig flere internasjonale toppmusikere sluttet seg til MusicAeterna i Perm. I byens teater stengte de seg inne i ukesvis for å øve, men også for å diskutere kunst og filosofi, lese poesi, nærmest som en lukket musikalsk sekt.

Innspillingene av Mozarts tre «da Ponte-operaer», Cosi fan tutte, Figaros bryllup og Don Giovanni foregikk på samme måte, med ekstremt lange opptaksperioder, dag og natt. Sony Music sto for markedsføringen og gjorde orkester, kor og dirigent verdensberømt. Kritikere mente innspillingene satte en ny standard for Mozart-tolkninger.

(I parentes bemerket: noen dager tidligere, på palmesøndag fikk jeg tak i én ledig billett til Staatsoper Berlin Unter dem Linden, der Daniel Barenboim (79) dirigerte en laangsom Don Giovanni. Det var som å bli satt hundre år tilbake i tid ...)

Tsjajkovskij fra innsiden

I Hamburg hadde jeg billett på første balkong. Glassklar lyd, hvert instrument i Strauss-stykket kunne skilles fra hverandre. Men litt fjernt, likevel. Min vane tro merket jeg meg et ledig sete langt foran. Tok sjansen, satte meg der, på tredje rad. Og fikk oppleve et av den romantiske musikkens hovedverker, Tsjajkovskijs sjette symfoni, så å si fra innsiden.

[ Warhol fulgte ukentlig sin mor til messe ]

Første satsen starter svakt, så svakt, med dype toner fra fagott og kontrabass i dyster h-moll. Men så! Etter bare to–tre takter høres et svakt smell et eller annet sted fra høyt oppe til venstre. Det må være lyden av et programhefte som faller i gulvet. Akustikken i salen er så god at alle hører det. Currentzis stanser musikken øyeblikkelig. Det oppstår en øredøvende stillhet, han stirrer hardt opp til venstre, lenge. Det er musestille i salen når han starter symfonien på nytt. Stakkars den som hoster nå. Ikke en kroppslyd kommer til å høres i løpet av den neste timen.

Aldri opplevd lignende

Musikerne spiller stående i dette orkesteret. Fiolinistene nærmest dansende, musikken bølger gjennom kroppene deres. I den mørke førstesatsen presser Currentzis dynamikk, frasering og temposkifter til det ytterste. Han elsker ytterpunktene i musikken.

Midtveis i satsen kommer et sjokk, musikken har stanset i et nesten uhørlig svakt pianissimo markert med «pppppp» i notene, og så lyder det en skremmende eksplosjon i orkesteret.

Komponisten legger inn hele sitt labile følelsesregister i denne symfonien.

—  Alf van der Hagen

Komponisten legger inn hele sitt labile følelsesregister i denne symfonien, ikke minst her i første sats. Blåserne siterer en kjent melodi fra den ortodokse kirkens liturgi: «La dem hvile hos de hellige». Det var som å komme inn i en slags transe, jeg har aldri opplevd noe lignende i klassisk musikk før ...

Andresatsen er en merkelig skjev vals, men hvis du prøver å telle takten, kommer du til ti ... eller 5/4, som det står i notene. Tredjesatsen er en grotesk jublende marsj, med en så mektig avslutning at ethvert publikum, også de dannede tyskerne, bryter ut i spontan applaus og tror det er slutt.

Det er det ikke, for siste satsen er en tung, vemodig adagio, selve rekviemmusikken. Symfonien toner ut i en slags oppgitt ømhet, «det er synd på menneskene», like svakt som den begynte.

Fornyer og vitaliserer

Teodor Currentzis og MusicAeterna drar musikken ut i det ekstreme, og sånn sett fornyer og vitaliserer de den klassiske musikken. Dette har de gjort helt siden den første cd-innspillingen av Dido og Aeneas i 2008, da orkesteret holdt til i Sibir. Heldigvis har de også gjort en mektig innspilling av denne Tsjajkovskijs sjette symfoni (2017), tilgjengelig på alle strømmetjenester.

[ «Orgelet er et stort amen!» – låter det fra fra Nidarosdomen ]

Siden 2019 har orkesteret hatt sin hovedbase i St. Petersburg, i det gamle radiohuset «Dom Radio» der Sjostakovitsj i 1942 dirigerte Leningradsymfonien på direktesendt radio under tyskernes beleiring av byen.

I «Dom Radio» har MusicAeterna etablert et tverrfaglig senter for kultur og utdanning, med en rekke forsknings- og formidlingsprosjekter. Repertoaret deres spenner fra barokk (Purcell, Rameau) og klassisk (Mozart, Beethoven), via romantisk periode (Tsjajkovskij, Bruckner) til eksperimentell samtidsmusikk.

Avskjed

Det var Pjotr Tsjajkovskij som selv dirigerte urpremieren på sin sjette og siste symfoni i St. Petersburg høsten 1893, bare en uke (!) før han døde av kolera. Ikke uten grunn ble den langsomme sistesatsen oppfattet som komponistens eget rekviem. Når symfonien toner langsomt ut i Hamburg, tar det ett minutts absolutt stillhet før applausen braker løs.

Skulle dette bli en dødsmesse også for MusicAeterna?

—  Alf van der Hagen

Currentzis hadde valgt overskriften «Abschied» (avskjed) for konserten. Det ga en foruroligende stemning gjennom hele kvelden. Skulle dette bli en dødsmesse også for MusicAeterna?

Redde ensemblet

For Teodor Currentzis handler det nå om å redde ensemblet. Selv har han selv flere ben å stå på, siden 2018 har han vært sjefdirigent for SWR symfoniorkester i Stuttgart. Han har samarbeidet med stjerneregissører som Peter Sellars og Robert Wilson og er en ettertraktet gjestedirigent i Berlin og Paris.

Sammen med MusicAeterna har han gjort suksess ved Salzburg-festspillene siden 2017. Også i år står de på programmet, med en rekke konserter gjennom hele sommeren. De er ikke avlyst, ennå, i hvert fall. Men Ukrainas ambassadør til Østerrike har fått blod på tann, og forlanger at orkesteret tas av plakaten.

Kan noen gi MusicAeterna en ny bankforbindelse?