Anmeldelser

Jenufa treffer midt i mellomgulvet

Historien om det evig uhyggelige bygdedyret, og om kjærligheten og nåden som tilgir selv det mest utilgivelige, utspiller seg inderlig på Operaens scene akkurat nå: Janaceks «Jenufa».

Det skal være visst, Janacek skrev ikke musikk med romantisk skjønnskrift. Jenufa er en dyster historie som syder og koker i et vel tett og utrygt bondemiljø i Sentral-Europa et sted. Der, men det kunne vært hvor som helst – det er hvor som helst.

I motsetning til en del andre operaer i sjangeren liv og død, ender den med en psykologisk velbegrunnet tolkning av nådens og de moralske prinsippenes vesen: Hva betyr tilgivelse? Går det an å reise seg etter at alt har gått galt?

Janacek svarer ja, Ikke et søtladent ja, men et ja uten sentimentalitet, selv om hovedpersonene – den som elsker (Laca) og den som etter hvert elsker, tross alt (Jenufa) går inn i et lyst landskap med bugnende åkrer til slutt.

Askepotts stemor

Så hva skjer? Vi lander i et – i seg selv – frodig landskap. Jenufa er med barn, hun elsker barnefaren, men han vender henne ryggen. Hennes stemor, som etter hvert går Askepotts stemor en høy gang, elsker henne – men når det «uekte» barnet er på vei, snur kjærligheten seg brått til drepende fortvilelse og en ondskap uten sidestykke.

Men Jenufa har en annen beiler, stemorens litt plumpe stesønn Laca, han legger sin elsk på henne, men avvises i kampens glødende hete. Stemoren trygler barnefaren om å gifte seg med Jenufa, men han har allerede funnet en annen.

Til slutt blir det til et slags forviklingenes bryllup og når landsbyen feirer, skjærer et rop gjennom forsamlingen: Liket av et spedbarn er funnet under isen. Resten tilhører scenen.

Gledens frodige grønt

Med andre ord en opera – slik den utspiller seg på Den Norske Opera og ballett nå – som viser at sløret mellom menneskenes verdener er tynt. Det er aldri det ene eller det andre, tingene flyter sammen og blir en brun mørje av følelser.

Den ypperlige scenografien med en stor mølle som ruller og går og veggfarger som skifter mellom giftiggrønt og gledens frodige grønt, gir en sterk klang til alt som skjer – la møllen være et symbol på livets gang, tross alt hva menneskene finner på. Ingen av personene står utenfor kirurgisk betraktning.

Og midt inn slår varmen, som tross elendigheten stadig sender lysstråler gjennom mørket. Jo, det er tilgivelse. For alle.

Jenufa

Hjemmevant

Den tsjekkiske dirigenten Robert Jindra beveget seg hjemmevant i partituret, denne musikken som er så «annerledes», så sanselig, så klar som kildevann. Janacek var dypt fengslet av språket. Noen samler på frimerker, andre på troll og andre igjen på tobakksreklamer – Janacek samlet på dialekter.

Han reiste Mähren rundt for å nedtegne rytmer og tonefall. Han var overbevist om at ethvert landskap og enhver sinnsstemning påvirket språket, og disse språklydene overførte han til musikk. Derfor er det overmåte fint at operaen framføres på tsjekkisk – både tekstlig og «musikalsk».

Jindra tar vare på de eventyrlige klangene og de dramatiske utbruddene i orkesteret – alt holdt innenfor et stramt spillerom. Med andre ord autentisk.

---

Opera

Den Norske Opera og ballett

Leos Janacek

Jenufa

Med: Cornelia Beskow, Susan Bullock, Michael Weinius, Paul Curievici, Rosalin Plowright, m.fl. Nasjonaloperaen, Operaorkesteret, dir: Robert Jindra. Regi: Keith Warner, Scenografi: Jason Southergate.

---

Tro født av frykt

Jenufa er en av de første operaene som handler om hverdagsmenneskers svarte skjebne. Det foregår i et utkantområde med alkoholproblemer, kvinnevold, fordømmende seksualmoral, religiøs hengivenhet født av frykt og redsel, og en uovervinnelig, kvinnelig overlevelsesevne, på godt og ondt. Det er mye i dette mannssjåvinistiske klimaet kvinnene skal trekkes igjennom. Alt uten forførende innpakning, det er rett på, vi får alt i utvilsom støpning.

Opera er ikke opera før en griner til slutt, var det en som sa til meg en gang. Jenufa er ikke der, du får det rett i mellomgulvet.

—  Olav Egil Aune

Opera er ikke opera før en griner til slutt, var det en som sa til meg en gang. Jenufa er ikke der, du får det rett i mellomgulvet. Og husker det til evig tid, når alt har lagt seg ned til slutt og hver og de fleste får som de fortjener, i hvert fall i gudsperspektiv: Tilgivelse.

Store sangere

Det er store sangere på scenen, Cornelia Beskow (Jenufa) – med sin brutalt vakre stemme – styrker sitt selvbilde etter hver som tragedien nærmer seg slutten, mens Susan Bullock (stemoren) med sitt rasende vesen og dertil stemmekraft får folk til å klistre seg langs veggene. Alle kunne vært nevnt, det greieste ville være å nevne de som ikke strakk til – men det var ingen.

Keith Warners regi var streng og kledelig nødtørftig, som med små og effektive virkemidler konsentrerer seg om dramaets vesentligheter, mens Jason Southergates «varme» scenografi bar anelse av tilgivelse gjennom hele forestillingen. Én scene skal være nevnt: Jenufas bønn til jomfru Maria, der kommer tårene – hun sitter foran husalteret, trygler og ber.

En bit av oss alle

Jenufa er en opera uten paradearier, du går ikke plystrende ut av salen. Det sitter bare i magen et sted. Det fortvilete ved forestillingen er å oppleve at verden ikke går framover selv om historien gjør det – vi har alle en bit av handlingen i oss. De færreste har myrdet, men et negativt psykologisk spill på frihjul og det det fører med seg, har vi vært i nærheten av.

Jenufa er ren og ufortynnet opera.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser