Gospel som «groover» og gråter

Albumet And Now, Let’s Turn To Page… representerer med all tydelighet et nytt kapittel i artistens liv. Musikkhistorien er full av andre artister som, særlig fra 1960 og 1970-tallet, er blitt «født på nykristne» etter at stoff og alkohol har holdt på å gi dem en tidlig grav.

I dette tilfellet var det ikke rus med i bildet, bare en kraftig påminnelse om hvor skjørt og uforutsigbart livet er. Og hvor viktig det for noen tydeligvis er å stille seg store eksistensielle spørsmål, før det er for sent.

Denne amerikanske artisten oppsummerer svarene han fikk med sanger om forsoning, tillit og gudstro, hvor hver bidige strofe «groover» og gråter.

Wake up-call

Det var en julidag i 2020, at Brent Cobb og hans lille sønn Tuck kjørte på en firefelts motorveg i nærheten av hjemmet deres i Sør-Georgia, da det plutselig smalt. Bilen ble knust, faren fikk noen mindre brudd, men sønnen kunne krype like hel ut av vraket. Senere viste det seg at rosenkransen i sladrespeilet på bilen, den Cobb hadde fått av en prest han tilfeldigvis hadde møtt etter en konsert i Arizone tre år tidligere, hadde røket. Korset lå på sønnens sete. Datteren skulle også vært med i bilen ulykkesdagen, men valgte i stedet å bli hjemme hos moren. Var det tilfeldig? Ikke for Brent Cobb!

På hjemmesiden sin, forteller artisten om hvordan nær-døden-opplevelsen straks fikk ham til å bestemme seg for å gjøre alvor av de årelange planene om å lage en kristen innspilling. Ulykken ble en wake up-call!

35-åringen hadde allerede fire kritikerroste album, og en Grammy-nominasjon, bak seg. Han var også en av Nashvilles mest etterspurte låtskrivere. Karriere-pila pekte rett opp. Men nå ble det full stopp.

Det var tid for ettertanke, ikke nye karrieresteg.

I stedet søkte Brent Cobb tilbake; til oppveksten og sangene han hadde sunget i baptistkirken i Ellaville i Georgia, hvor først bestefaren, og senere faren hans, Patrick Cobb, hadde ledet menighetens gospelkor.

[ Anmeldelse: «Snart spiller Joakim Solbakken overalt hvor gode artister opptrer» ]

Naturlig kombinasjon

Noe av det første Brent Cobb gjorde etter ulykken, var å skrive gospellåten «When It’s My Time», hvor også kona Layne bidro. Det påbegynte albumet skulle være en hyllest til livet, familien og Gud. Han ville hente fram gospellåter han kjente til fra oppveksten, som nå hadde fått en helt ny aktualitet.

Åpningslåten måtte bli «Just A Closer Walk With Thee», som handler om å gå ved siden av Jesus og la seg lede av Ham. Etter et par forsiktige gitarakkorder, til like lette dunk fra stortromme, stiger sangerens rustne barytonstemme fram. Dette lover godt!

Det er ikke blitt en tradisjonell gospelplate. Brent Cobb vokste opp med å høre rock’n roll og country hjemme, og gospel i kirken. Det som ofte er blitt beskrevet som «to verdener»; en kristen og en verdslig musikktradisjon, var for ham en helt naturlig kombinasjon. Samtidig med at faren hadde ledet et gospelkor, hadde han også spilt i rockeband. Kanskje ikke så rart sønnen her tilfører gospel-klassikerne et soul og rockepreg, slik også Staple Singers har gjort det. Et bærende brobygger-element, er et kraftfullt Hammond B3.

Respektfull tolkning

«Old Rugged Cross» åpner med en enkel vokal til et like enkelt gitarakkompagnement. Før en steelgitar, et kirkeorgel, og et gospelkor dukker opp på slutten. På «Old Country Church» er det farens gospelgruppe, Antiock, vi får høre. Her er det bluegrass og gospel som smelter sammen. Slik rock og gospel gjør det på «We Shall Rise» og «Are You Washed In The Blood».

Sistnevnte låt kunne, med sitt forkynnende Kanaan-språk, sklidd rett inn under avslutningen av et gammeldags vekkelsesmøte. Hvis da ikke fetter Dave Cobbs vrengte elgitar og Chris Powells kraftfulle tromming, ville minnet forsamlingen for mye syndige tilstelninger. Versjonen av «Softly And Tenderly» (på norsk «Stille og inderlig Jesus deg kaller»), ville nok gått hjem overalt.

Brent Cobbs fasetterte og personlige, men likevel respektfulle, gospel-tolkninger er albumets store styrke. Det er som et lydspor til selve livet; stille og støyende, rufsete og stilrent, skittent og skinnende rent, om hverandre.

Albumet skulle være en hyllest til livet, familien og Gud

—  Olav Solvang

Det er ikke uten grunn det sies at countrymusikken er født midt imellom klubben lørdag kveld og gudstjenesten søndag formiddag. Tar vi et tilbakeblikk på også bluesens, jazzens, rockens og soulmusikkens røtter, ser vi det samme der. Måten det her anskueliggjøres på, så naturlig og så sjelsvrengende, må også platas produsent, Dave Cobb, ha sin del av æren for. Fetteren til Brent Cobb har tidligere produsert kapasiteter som Rival Sons, The Highwomen, Chris Stapleton, Jason Isbell og John Prine.

---

Album: gospel/roots

Brent Cobb

And Now, Let’s Turn To Page…

Buddy Records/Thirty Tigers, 2022

---

Ingen klisjé

Acapella-låten «Blessed Be The Tie That Binds» avslutter det hele. Her synger Brent Cobb sammen med kona, moren, faren, broren og en søster. Ingen trekker på smilebåndet når roots-artister av en slik støpning henter fram familiemedlemmer i platestudioer og på scenen. Slik Johnny Cash i sin tid gjorde det i Drammenshallen, slik Brent Cobb gjør det her.

Når han på baksiden av platecoveret er avbildet sammen med sine nærmeste; kona og de to små barna deres, hvor foreldrene skuer opp mot himmelen, blir heller ikke det en klisjé. Det bare understreker det albumets utgangspunkt og intensjon.