Colson Whitehead med finstilt studie av klasse og diskriminering

Whitehead er mest kjent for den nærmest visjonære Den underjordiske jernbanen (2017), som gir et usedvanlig spenstig blikk på svartes historie under slavetiden. Et mer pregnant bilde på frigjøring enn undergrunnsbanen i denne romanen skal man lete lenge etter. Samtidig er det en friskhet i slike eksperimenter med historie og fantasi, som kanskje kan åpne noen dører i leserens hode den dag i dag.

Whitehead tilhører, sammen med blant annet regissøren Jordan Peele og skribenten Ta-Nehisi Coates, en generasjon av kunstnere som tar for seg nettopp de svartes historie på originale måter.

Denne romanen er mindre slagkraftig i så måte, men har flere andre kvaliteteter.

Sjarmerende portrett

Boka kretser rundt Ray Carney, som driver en møbelbutikk i Harlem. Han vil gjerne være lovlydig, men blir mer eller mindre dratt inn i hvitvasking og heleri gjennom sin fetter Freddie. Gradvis blir han fristet mer og mer til å tjene noen kroner på si, ikke minst siden han drømmer om en større leilighet til seg selv og familien.

Harlem Shuffle presenteres dermed som en slags krim eller thriller, men selv om det er slike elementer i den er det ikke en særlig presis betegnelse av hva dette er. Boka gir snarere et sjarmerende og detaljrikt portrett av Harlem fra 1959, da boka starter, og utover på sekstitallet.

Dessuten er det mest interessante ved boka de sekvensene som egentlig ikke handler som noe annet enn at Carney vandrer gatelangs og betrakter verden. Som i denne scenen, en sen kveld:

«Han smatt unna da møkkete ungene som skulle ha vært i seng, som løp rundt og skrek seg hese, og tenåringene som vred den siste dråpen ut av dagen før de måtte vende hjem og ligge og pese ved det åpne vinduet ved siden av sengene sine.»

Whitehead er en eminent stilist, der setningene hans snirkler seg av gårde, uten at man alltid skjønner hvor de skal.

—  Kjetil Røed

Det er her Whitehead briljerer, og viser at han ikke primært er en spennings– eller thrillerforfatter, men en observatør av den menneskelige tilstand. Det jeg liker best med boka, er med andre ord det som befinner seg i randsonen av handlingen: folkelivsskildringer, beskrivelser av scener fra gata, stemningsbilder.

Whitehead er en eminent stilist, der setningene hans snirkler seg av gårde, uten at man alltid skjønner hvor de skal.

---

Roman

Colson Whitehead

Harlem shuffle

Kagge forlag, 2022

---

Alle mellomrommene

På sett og vis speiler også alle pausene i handlingen noe Carney selv er opptatt av, om enn på et annet plan: søvnrytmer. Carney har funnet ut av at han sover best om han legger seg tidlig og står opp igjen et par timer på natta, for så å køye igjen.

Det er dette som kalles dorvay eller the Watch, skal vi tro Carney; dette stedet hvor vi får et glimt av en annen verden enn den gjengse. Det er en detalj i romanen, men den avspeiler dens særtrekk, for hans hang til disse søvnrytmene resonnerer også med hans gradvise involvering i flere kriminelle, lyssky aktiviteter.

[ «Adania Shibli overlater leseren i et skrekkens limbo» ]

Denne typen grep, hvor detaljer hektes i hverandre på en måte som vever sammen beretningens forskjellige lag er fortellerteknisk sett mesterlig gjort.

Når man først har fått øye for dette mellomrommets spredningsmønster griper det til og med inn i det som er den underliggende, men sjelden blottlagte, nerven i det universet som skildres: den undertrykte rasismen og apartheid-regimet som var en høyst reell virkelighet i USA på denne tiden. For diskrimineringen kommer aldri til syne mer enn som små glimt; som utbrudd eller fragmenter av samtaler.

Fordreid rasisme

Gnisningene mellom Carney og hans svigerforeldre, som også er svarte, er bokas mest vedvarende optikk for forskjellssamfunnet på denne tiden, men med et annet fortegn enn direkte rasisme. De tilhører et annet sjikt enn Carney og føler seg «finere» enn ham.

I en sjokkerende scene, hvor svigermoren foreslår at Carneys kone og barn kan bo hos dem en stund, avviser han henne, og blir møtt med en fordreid versjon av den diskrimineringen som vanligvis kommer fra hvite. «Snakke til meg på den måten – hvem faen tror du at du er, din jævel. Jeg har sett gateniggere som deg hele mitt liv, med hendene i lommen,» smeller det tilbake fra svigermoren.

Siden hun har en sosial status som er høyere enn hans, kanaliseres forakten i rasismen gjennom en klasseoptikk.

Balanserer

Harlem Shuffle fungerer med andre ord på mange plan, men jeg klarer likevel ikke helt fri meg for at har et element av hvileskjær i seg, hvor Whitehead kan finpusse de langtrukne og vakre setningene sine og ta en pause fra tydelige statements.

[ Tre romaner fra Ukraina er alt vi har oversatt ]

Det er noe uforløst med alle spenningene som bygger seg opp og aldri kommer til noen konklusjon – selv om det antagelig er meningen. Boka balanserer rett og slett på grensen mellom stiløvelse og en mer forpliktende agenda, men jeg syns likevel Whitehead redder seg over på den riktige siden gjennom sideblikket på de svartes historie han her har valgt seg.

Boka balanserer rett og slett på grensen mellom stiløvelse og en mer forpliktende agenda.

—  Kjetil Røed

Selv om diskrimineringen av svarte aldri blir det helt sentrale i boka, merker man hele tiden at det er en virkelighet som presser på, stenger for visse ting og åpner for andre.

Jeg har – under tvil – sans for denne avslappede betrakterposisjonen, for selv om vi får de virkelig akutte problemene på avstand, pipler de igjennom. Sakte, men sikkert.