Anmeldelser

Anmeldelse: Et vågalt nonnedrama du sent vil glemme

Paul Verhoevens Gullpalme-nominerte utforskning av seksualitet, hellighet og blasfemi brenner seg til netthinnen, men inviterer ikke til refleksjon.

Vi blir først kjent med den tiårige Benedetta Carlini (1590-1661) når hun og familiefølget angripes av landeveisrøvere. Er det hennes spesielle kontakt med Jesus som gjør at hun avverger dem?

De ankommer reisemålet – klosteret i toskanske Pescia – trygt. Men faren må forhandle med abbedissen om hvilken sum som skal til for at Benedetta skal innlemmes som nonne.

Religiøse åpenbaringer som visjoner og stigmata blander seg med fullbyrdede erotiske fantasier flere tiår senere, idet den unge og misbrukte Bartolomea slutter seg til klosteret.

Heks eller helgen?

Italia på 1600-hundretallet var preget av pestutbrudd og pavesetets kamp for å få kontroll på reformasjonsbevegelsene. Når ryktene om Benedettas umoralske og til dels blasfemiske handlinger når de øverste geistlige, igangsettes små og store maktkamper. Kan hovedpersonen og hennes angivelige kontakt med oven redde byen fra den stadig økende pesten? Eller er hun en heks som skal brennes på bålet?

Paul Verhoevens gjengivelse av begivenhetene har fått oppmerksomhet på grunn av virkemidlene: Det er feil å si at den religiøst motiverte erotikken dominerer filmen, men den er viet stor plass. En mer antydende enn grafisk torturscene bidrar også til at filmen ikke er for de sarteste. Det går an å tenke seg at femtenårsgrensen har vært gjenstand for debatt i Medietilsynet.

Menneske og maskin, sex og satire

Nederlandske Verhoeven (født 1938) slo gjennom med det lidderlige dramaet Tyrkisk konfekt (1973), som ble oscarnominert for beste utenlandske film og fremdeles regnes som hjemlandets største kommersielle kinosuksess.

På 1980-tallet etablerte han seg som skaper av kommersielle, men eksplisitte hollywoodfilmer. Robocop (1987) ble hardt sensurert både i kino- og VHS-versjon i Norge, og fikk lite anerkjennelse for sin slagkraftige samfunnssatire. Filmen, som var satt til fremtiden (sannsynligvis tidlig 2000-tall), var fulladet med spark mot privatisering og automatisering. Handlingen kretset rundt en delvis menneskelig politirobot produsert av grådige kapitalister. Den maktet samtidig å problematisere forholdet mellom menneskehet og maskiner på en måte som gjør den severdig for 2022-publikum.

Verhoeven fulgte opp med Total Recall (1990), en bearbeiding av Philip K. Dicks fremtidsroman som prioriterte Schwarzenegger-action over filosofiske tankesprang.

---

Film: Drama

Benedetta

Regi: Paul Verhoeven

Med: Virginie Efira, Charlotte Rampling, Daphne Patakia, Lambert Wilson.

Premiere 18. februar.

---

.

Sex og satire

Den erotiske thrilleren Basic Instinct (1992) ble omdiskutert på grunn av den potente blandingen av sex og vold, men med litt godvilje finner man en svak satirisk tone, utført i distansert 1990-tallsstil. Med sin gjennomført fascistiske estetikk, var Starship Troopers (1997) lettere å plassere i satire-boksen.

Verhoevens styrke – enkelte vil si svakhet – er hvordan han turnerer spekulative elementer med kommentarer om samfunnet. Filmene fungerer like godt for filmklubbmedlemmer som for tenåringsgutter, men på ulikt vis.

Etter en lang pause viste Verhoeven seg fra en noe mer dempet side med fransk-språklige Elle i 2016. Isabelle Hupperts innsats som tittelpersonen, som planlegger hevn etter en voldtekt, ble premiert med Golden Globe-pris og oscarnominasjon.

.

Lite nytt

Det ville ikke være riktig å kategorisere Benedetta som «dempet». Filmen konkurrerte med Verdens verste menneske om fjorårets Gullpalme i Cannes, men begge måtte se seg slått av body horror-filmen Titane, som kanskje er enda mer egnet til å sjokkere og provosere.

Benedetta er en felleseuropeisk produksjon hvor det snakkes fransk selv om handlingen foregår i Italia, men lite tyder på at tilblivelsen av filmen har vært preget av kompromisser. Innsikt i teologi og kirkeliv rundt reformasjonen kan være avgjørende for seeropplevelsen, selv var Verhoeven medlem av The Jesus Seminar på 1980-tallet, en gruppe bibelforskere og lekmenn som ønsket å forstå Jesus som historisk skikkelse.

Med sine sterke scener, nesten alle i skjæringspunktet mellom det hellige og det kroppslige, er Benedetta en hardtslående film

—  Einar Aarvig

Filmens kontrastering av personlige religiøse opplevelser med institusjonell bibeltro, fremstår som en diskusjon for de innvidde og lærde. For det mer allmenne publikum er det ikke så mye nytt å hente rent tematisk – kirkelige dobbeltmoralske undertrykkere er et temmelig velprøvd materiale, på film og tv som i litteratur.

Det sterkeste kortet er det filmatiske og atmosfæriske. Med sine sterke scener, nesten alle i skjæringspunktet mellom det hellige og det kroppslige, er Benedetta en hardtslående film – riktignok mer for filmklubbmedlemmer enn for tenåringsgutter –man ikke lett glemmer.

Hvor mye man lærer og reflekterer er en annen sak.

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser