Anmeldelser

Børud vrenger sjela i ren soul-glede

Ole Børud flørter fremdeles med gammel soul-pop, men femte-albumet slår an dypere og mørkere strenger enn før.

De første tonene på åpningslåten «Love Remedy» kunne vært introen til en god, gammel Rolling Stones-låt, men dreier raskt over i mer old school soul. Tonen er slått an.

Denne musikken er tøffere og mer rett på sak enn den tidligere mer finslepne vestkyst-popen i gata til Steely Dan og Mister Mister. Her er det Otis Redding og Ray Charles som har satt fundamentet. Ole Børud bygger det ut til låter som kan minne litt om inspirasjonskildene, men som likevel har hans eget originale kvalitetsstempel.

Sangene er kjærlighetserklæringer til kona og barna hans, men også om kjærligheten mellom mennesker generelt, kjærligheten til selve livet – og til Gud. Det er på ingen måte nyskapende, men tekstene kler musikken. Og de er tidløse.

Tilstedeværelse

Dette er ikke en moderne lovsangsplate av typen U2 eller Coldplay, slik for eksempel Hillsong i mange år har praktisert det. Heller ikke tekster om å tilbe Gud. Det menneskelige, musikalske og guddommelige veves naturlig inn i hverandre – til et pledd som gir en følelse av å være omsluttet av gode toner, rytmer og hensikter.

Det er som vi med god samvittighet kan lene oss tilbake og lytte, uten å analysere, vurdere, eller strekke oss mot noe større enn oss selv. Bare ta imot. Mer pretensiøse enn det er ikke sangene til Ole Børud.

Få artister jeg vet om er mer musikk i hele seg, enn ham. På barneskolen på Ottestad i Stange kommune, var klasseforstanderen hans lenge bekymret for den lille gutten som i hvert frikvarter gikk for seg selv og ristet på hodet. Han virket lei seg, syntes hun. Ole hadde det helt topp, med låtene fra walkman-en rett inn i ørene.

.

Stemmen viktigst

Under Stjernekamp i 2018 fikk han omsider vist hele Norge hvor musikalsk allsidig han er. Han sang opera, tungrock og country så dommerpanelet holdt på å dette av stolene.

Under plate-innspillinger og konserter har han likevel holdt fast på sin store kjærlighet til amerikansk soul, gospel og «westcoast-music». Musikk som på tidligere album låt fantastisk, men som likevel kunne virke litt for polert og motstandsløst innimellom. Nå er overflaten røffere.

Musikerne Ruben Dalen (trommer), Lars-Erik Dahle (bass), Markus Lillehaug Johnsen (gitar), Frode Mangen (tangenter), Jens Petter Antonsen (trompet), Børge Are Halvorsen (saksofon) og Even Kruse Skatrud (trombone) utgjør en både kraftfull og finstemt baktropp. Ole Børuds stemme er uansett det viktigste instrumentet.

---

Album: Soul

Soul Letters

Ole Børud

Connection/Naxos, 2022

---

.

Sang til kona

«Just For A Little While» er en groovy låt som kan ligne på Lenny Kravitz. Like slentrende og kul. Jommen synger ikke Børud nokså likt den frikete hippierockeren også. Teksten minner oss om at selv om våre egne meninger kan være vel og bra, så må vi ikke glemme å høre på hva andre har å si. Kanskje de har skjønt noe ikke vi har skjønt?

På «Ready To Hold You» er han tilbake i det litt mykere soul-landskapet. Denne gangen er det Sam Cooke som lurer i bakgrunnen. Børud synger fremdeles klokkerent og bra, men mangler det siste lille kneppet i forhold til nevnte Cooke. Men hvem gjør ikke dét?

Sangen handler om å stille opp, og være klar som et egg, når noen virkelig trenger deg. Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Aner jeg en tematisk inspirasjon fra Bill Withers’ «Lean On Me»?

Apropos å stille opp. Det er Børuds kone som er adressaten på «At My Best», som er en kjærlighetssang av den mer funky varianten. Og takk for det! Vi har nok av tilsvarende svulstige pop-varianter.

Det menneskelige, musikalske og guddommelige veves naturlig inn i hverandre

—  Olav Solvang

Guddommelig preg

På «Without You» går han sin store gospelhelt Andraé Crouch i næringen. Låten hadde ikke skjemt ut et av den moderne gospelkongens tidligste og mest epokegjørende utgivelser fra 1970-tallet: For eksempel Take Me Back eller This Is Another Day. Jeg tror avdøde Crouch, som for øvrig var en god venn av Oles far, Arnold Børud, ville vært hjertens enig.

I tillegg til å holde et høyt internasjonalt nivå rent musikalsk, har Børud i likhet med Crouch alltid vært tydelig på at hans kristne tro er en sentral del av det han formidler.

Siden troen er en så stor del av ham, ville det vært underlig om han ikke skulle skrive sanger om det, sa han i et intervju jeg hadde med ham for noen år siden. På Soul Letters viser ikke dette seg i sanger til Gud, eller om Gud, men viktigere: hvordan det guddommelige kan få prege oss.

Selv om ikke Ole Børud i dag kaller seg «kristen artist», er han tydelig hvor han kommer fra, Først gladgospel med Børud-gjengen, så ekstrem-metall med bandet Extol, men etter det først og fremst en musikktradisjon med gospel, fusion, soul og r’n’b.

Nå har han funnet elementene som kler ham best.



Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser