De samlet seg ofte i kolonier, den gangen – Lysakerkretsen, Vågå-sommeren og Fleskum–malerne er tre av dem, og altså Lillehammer-malerne. Det de hadde felles var at de var på rett sted til samme tid – det var spirende miljøer, det ble det kunst av. Noe av det beste vi har.
Kjernen av malere var der, i Lillehammer: Kristen Holbø, Alf Lundeby og Frederik Collett. Thorvald Erichsen – «lysmaleren», (internasjonal om han hadde bodd i utlandet?) – var innom titt og ofte, han slo seg også ned der i lengre perioder. Det gjorde Eyolf Soot, Halfdan Strøm, Henrik Sørensen, Rudolph Thygesen og en rekke andre, mer eller mindre også. Noen bodde over tid, noen dro mellom atelier i Oslo og Lillehammer. Jernbanen gjorde det enkelt da lokomotivet kom dampende med vognene sine i 1894.
Byen tok imot
Malerne kom på grunn av naturskjønnheten og at byen var så pittoresk, antyder Hoff. Litt mindre konkret kom de på grunn av «lyset», Lillehammer-lyset, vil jeg påstå – dette helt spesielle lyset som legger seg over byen og distriktet flere måneder i året. Det kan være at det ikke er erkjent, men bildene viser at de så det, bevisst eller ikke.
[ «Borgny Svalastogs liturgiske drakter åpner for fantasien» ]
Byen var også gjestfri. Ved åpningen av Lillehammer bys malerisamling holdt Henrik Sørensen en tale hvor han sa: «Det var ikke saa godt å være ukjendt, ung og atpaa til kunstner og komme til en fremmed by. Saa er og var det ikke paa Lillehammer. Her i byen er det et præ, det at være «taa desse malerom», det gir kredit i Storgata.»
Etter hvert knyttet byens borgerne bildene til en del av identiteten sin.
Utsettes for
Øyet og verden henger uløselig sammen, tiden i maleriet er en sansingens tid. Det meste er «skjult», det kan bare sanses. Levende og dynamisk sanses. Bildene fra Lillehammer skal man først og fremst utsettes for, det finnes ikke så mange prosaiske ord for det. Selv om jeg er født inn i det og har bodd der gjennom et halvt liv, innser jeg at disse bildene er klokere enn meg, noe i disse fargefortellingene dør hver gang de skal forklares eller fortolkes i rammer, tendenser og kunsthistoriske kategorier. Her holder jeg meg til Susan Sontag som skrev at den slags er den intellektuelles hevn over kunsten.
Vi møter fornøydhetens malere, de malte det de så og sanset – ingen påfallende grubling.
— Olav Egil Aune
Disse bildene er bare et fint sted å være. Vi møter fornøydhetens malere, de malte det de så og sanset – ingen påfallende grubling.
---
Kunsthistorie
Svein Olav Hoff
Kunsten og Lillehammer
334 sider, Press forlag 2022
---
Gufsete og kaldt
Lillehammer-malerne ga oss landskapet og folket de møtte, Lillehammer-landskapet fra snø og is til blomstene og trærnes nydelige, ville villskap. Lillehammer og snøen, ja, selvfølgelig: Ingenting kan virke så utilnærmelig gufsete og kaldt som Mesnaelva, der den i frostrøyk renner gjennom byen i desember. For Frederik Collett og Lars Jorde var det perfekt motiver. Akkurat som den «milde» vårsnøen var det. Når Thorvald Erichsen hilser vårens varme velkomst, kan du lese temperaturen i bildet.
Og han skal nevnes: Fritz Thaulow som noen uker i sitt siste leveår malte flere av sine hovedverker på Lillehammer.
Selv om jeg er født inn i det og har bodd der gjennom et halvt liv, innser jeg at disse bildene er klokere enn meg.
— Olav Egil Aune
Den store skulptøren
Flott nok har Svein Olav Hoff tatt med et solid kapittel om Rolf Lunde, den unge døde, han som var i ferd med å markere seg som en av landets mest uttrykksfulle skulptører da han ble revet bort i ung alder. Hans litt bortgjemte Tårn-Petter, en lokal original som livnærte seg ved å reparere kirketårn, portretterer et gripende stykke menneske, som Rolf Lunde så rett i sjelen. En utgave av skulpturen står også ved inngangen til det gamle Nasjonalgalleriet. Lunde bekrefter et menneske.
[ Denne boken banet vei for kunstnermyten ]
Eyolf Soot – en av norsk kunsthistories ufortjent «glemte malere» – var også der, i bildet Velkommen maler han gjestfriheten i en døråpning, en gammel og en ung som bøyer seg nesten usynlig, et møte skjørt som grasstrå i vind. Mørke mot lys, forventning og tilbakeholdenhet.
Fylte stuene
Henrik Sørensen sa at de ble tatt vel imot da de kom til byen, malerne. De tok inn på gårdene, bodde der, hvis de ikke slo seg ned på Lillehammers Brøndums, Breiseth Hotell, som var sentrum for lått og leven, om kvelden fyltes stuene der og på sett og vis ble det skapt en egen kunsthistorie. Byen tålte dem.
[ Kjøpte Jesus-bilde for 30 dollar – kan være verdt millioner ]
Språklig ledig
Boken Kunsten og Lillehammer – tittelen er prosaisk og rett på – er et solid stykke arbeid, bygd på enorm research. Språket er ledig, ulikt så mange andre kunstbøker som er som dødehavet. Selv den som ikke er fortrolig med Lillehammers beskjedne nett av gater og gårder går lett inn i denne boken, også takket være designet, som skal nevnes spesielt denne gangen (Henrik Haugan).
Hva så?
Mye er skrevet om Lillehammer–malerne, men dette er det endelige «portrettet». Allerede i første linje sier Hoff at boken spenner mellom årene rundt 1890 og åpningen av Lillehammer bys malerisamling i 1927. Det er lov å sitte igjen med følelsen av å bli aldri så lite snytt når en kommer til siste side – for hvordan utviklet Lillehammers profesjonelle kunstverden seg etter dette, henger noe igjen?
Det gjør det. Det går an å hinte til Halvdan Holbø, John Paulsen, Ole Mæhle, Ole Kristian Reinsbu, en av Norges fineste akvarellmalere, Reidun Tordhol og flere, for bare å nevne såkalte landskapsmalere. Men det er jo til å skjønne at det bare ville blitt overflaten igjen, om alt skulle inn mellom de allerede tjukke permene. Hva med en ny bok – utvidet og i forlengelsen av den Ole Rønning Johannesen lagde for en 30 års tid siden?
Forføres
Hvor om alle ting, boken er god – og jeg tenker om disse malerne: De rammer inn en sommerdag, elver, snø, arbeidsfolk, for det meste gode dager – det er til å forundres over hvordan man kan forføres av noen 20 gange 30 centimeters lerretsbiter med maling på.
