Anmeldelser

Litt for hverdagslig romeventyr fra Gro Dahle

Gro Dahle har skrevet en overbevisende science fiction-roman, men mangler en siste dose krutt.

Etter 70-tallets mange utgivelser fra Jon Bing og Tor Åge Bringsværd (Bing & Bringsværd) har det vært lite skikkelig norsk science fiction, spesielt de stort anlagte «space operaene», hvor man krysser solsystem for å nå fremmede verdener. Gro Dahle Tolv lysår er et heroisk forsøk på å skrive en norsk versjon av sjangeren.

Fortellingen har virkelig episk schwung og alt ved teknologi og fremmede verdener virker grundig researchet. Likevel blir romanen noe omstendelig til tider – og jeg savner elementer som viser at noe virkelig står på spill.

Lang opplæring

Fortellingen kretser rundt norske Vera, som helt fra hun var liten har svermet for det ytre rom, inspirert av sin far. «Min egen reise gjennom verdensrommet startet med blikket faren min sendte moren min over midtgangen på Bergensbanen,» som hun sier. Etter hvert blir hun valgt ut til å være med på et romprogram for NASA, hvor opplæringen pågår i flere år. Her blir hun også kjent med noen av personene som så og si blir Veras familie når hun, etter masse astronaut-trening for amerikanerne, melder seg til nye runder for Kina. De har et hemmelig romprogram, med base i ørkenen i Mongolia.

Nok en gang trenes hun i påkjenningene som lange reiser i rommet vil utsette menneskekroppen for. Vi får også lese om den økende fremmedgjøringen Vera opplever. På den kinesiske basen kan hun heller ikke reise hjem i ferien – dette er topphemmelige saker. Tankene på dem «der hjemme» kommer stadig tilbake til henne, og det er fint med kontrasten mellom astronaut-trening og normal eksistens i Norge.

Jeg syns syns Dahle kunne gjort noe mer ut av dette; skrudd til så det sved – for her er familien og «kjæresten» (det var litt uavklart da hun dro) noe hun bare tenker på innimellom, ikke noe som virkelig gjør vondt.

---

Roman

Gro Dahle

Tolv lysår

544 sider, Cappelen Damm 2021

tolv lysår

---

For hverdagslig

Til slutt blir også Vera valgt ut til å være blant den lille kretsen av astronauter som skal reise 12,5 lysår til den fjerne stjernen Luyten B, som har store sjanser for å være jordliknende, med atmosfære og kanskje til og med liv? Halve romanen er imidlertid tilbakelagt før vi kommer i gang med denne romferden, og det er litt lang i overkant. Det er svært mye trening og forberedelser, rett og slett. Selv om Veras eksistensielle dilemmaer jamfør familien og persongalleriet ellers presenteres grundig på denne måten – det er en lang eksposisjon, kunne man si – kunne Dahle ha kommet raskere til poenget, som jo uvegerlig er selve romferden.

Det er intet sentralt motiv eller noen ledende tematikk som virkelig får opp temperaturen.

—  Kjetil Røed

Høydepunktet i boka er nok selve utskytningen av raketten og all dramatikken rundt dette – med unntak av ankomsten, 52 år senere, til Luyten B (for de kommer frem). Her koker både språk og fokus. Men også selve romferden og klaustrofobien der skildres godt. Ikke minst hvordan relasjonene mellom de reisende – og etter hvert barna de får – oppleves.

planet

Dahle holder på oppmerksomheten min hele veien når ferden først er i gang. Jeg koser meg, men savner nok en gang de ekstra hakkene mot et sted hvor ting står mer på spill i menneskelig forstand. Det er intet sentralt motiv eller noen ledende tematikk som virkelig får opp temperaturen. Jo visst, det er Veras dårlige samvittighet overfor familien og litt knuffing ombord på romskipet, men dette blir liksom litt for hverdagslig til at ting virkelig blir interessant.

Imponerende, tross alt

Jeg blir sittende å tenke på Stanislaw Lems Solaris, som nettopp kom ut på norsk igjen. Romanen ble så sterk fordi planeten Solaris lar menneskene på romstasjonen rett ved realisere sine drømmer. Dette viser seg å utvikle seg til et mareritt når hovedpersonen Kelvin får tilbake sin avdøde hustru. Jeg skal ikke gå lenger inn handlingen her, poenget er bare at den tenkende planeten Solaris skaper et unikt kompass for alle mulige menneskelige problemstillinger. Noe slikt finnes ikke hos Dahle; og det er sikkert en urettferdig sammenligning. Likevel mangler de noe som samler trådene og finstiller det hele mer.

Uansett er det vanskelig ikke å bli både dypt imponert og underholdt av denne episke science fiction-romanen. Det er også elementer mot slutten som åpner for en slags forbindelse med jordas evolusjonshistorie, uten at jeg skal røpe mer. Dessuten er slutten både poetisk og vakker. Den i seg selv er verdt lesningen av hele boka.

Kjetil Røed

Mer fra: Anmeldelser