Anmeldelser

Bærum Kunsthall byr på samtidsanalyse med «herremenn i ydmykende posisjoner»

Fire mikroutstillinger på Fornebulandet gir hver sin samtidsanalyse

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I en tid preget av pandemi, naturkatastrofer og økende press på demokratiet, trenger vi sårt alternative blikk på tingene. Selv om kunst neppe vil kunne gi oss praktiske løsninger, er den et sted hvor fastlåste tanker får litt luft under vingene.

Perspektivene vi presenteres for i Bærum Kunsthall gir oss en fin start på året i så måte.

Oppløste tilstander

Utstillingene er den første av i alt fire utstillinger – alle skal være delt i fire, som denne – kuratert av den danske kunstnergruppen A Kassen. De er kjent for sin blanding av humor, samtidsanalyse og poetiske blikk på hverdagen.

De verkene jeg setter mest pris på av dem, er serien abstrakte malerier laget av pulveriserte hverdagsgjenstander, deriblant en sykkel og en kaktus (hver gjenstand blir et enkelt maleri lagd av pulveret – pigmentene – og resultatet er et nonfigurativt «portrett» av tingen).

Bjørn Hardt og Theo Ågrens skulptur Epicenter (2022), som henger fra taket i et eget rom, er verket som tydeligst formulerer fellestrekket for kunstnerne her: alskens fragmenter – en paraply, et klesstativ, en flaggstang (?), en sopelime, en spaserstokk osv. – springer alle ut fra et felles punkt, nemlig en sort, knudrete ball i midten av verket.

Et mutert koronavirus? Eller et snapshot av et eksplosjonsøyeblikk som er? Umulig å si sikkert, men verket gir uansett et presist bilde av en fragmentansamling som savner koordinater som kunne organisert delene i en naturlig rekkefølge.

Jonas Wasas beveger seg i et lignende oppløsnings-terreng med sine malerier. Figurene synes å lete etter en form som kunne gitt dem en mer fast plass i billedrommet.

---

Utstilling

Bærum Kunsthall

Bjørn Hegardt & Theo Ågren, Epicenter

Morten Modin, Superpositions

Amelie Dinh & Boris Kourtoukov, Site Visits

Jonas Wasa, Restriksjoner

6.-30. januar

---

Mini-meg

De mest slående verkene på denne gruppeutstillingen, visuelt sett, er skulpturene av danske Morten Modin.

.

Flere av hans verker viser en herremann (kanskje kunstneren selv?) i utmattede eller ydmykende posisjoner. I et av dem ser vi ham med magen ned og stumpen i været på en skumgummimadrass, rundt ham finnes tuter av kunstgress og små lekefigurer.

Tankene går i retning av rusmisbruk og overgrep, men de små figurene peker også i retning barnets lek og hvordan de små kan skape egne verdener ut av de minste ting.

Denne brytningen mellom fantasi og underliggende vold artikuleres best i en tredje figur som sitter naken, med ryggen mot galleriveggen, og en miniversjon av seg selv i armene. «Barnets» ansikt er lite, men med voksne trekk, mens farens hode så og si er i ferd med å forsvinne i en virvellignende bevegelse: vi kan kun skimte et øye i ferd med å forsvinne inn i hodets innadgående malstrøm.

Tankene sirkulerer

Jeg har sans for denne tvetydige mellomtilstanden som befinner seg et sted mellom barn og voksen, lek og alvor, for det finnes intet trygt punkt som leder ut av labyrinten. I likhet med fjeset som forsvinner, sirkulerer også betydningen og rollene i verket. Tankene følger med i dragsuget og snurres rundt, men de blir også fastholdt gjennom denne underlige sammensetningen av elementer.

Når det gjelder akkurat samtidens utfordringer og hvordan kunsten kan kartlegge dem – eller i det minste gi oss nye utkikkspunkt – er Amelie Dinh & Boris Kourtoukovs bidrag utvilsomt det mest originale. Deres videoverker, som beskues på skjerm, kan også sees med VR-briller – og det er først da man får grep om poenget.

Duoen har nemlig transformert algoritmene som ligger i bakgrunnen for Wikipedia og Youtube til et tredimensjonalt landskap.

Algoritmenes landskap

Gjennom VR-briller – som man også kan se verkene med (det anbefales!) – befinner vi oss i en dystopisk verden hvor enorme mengder nett-brukere sitter benket opp på rad og rekke med blikket stivt rettet mot skjermen som, gjennom algoritmene, gir dem mer av det de allerede har sett.

Synet av disse «arbeiderne» minner oss på at det er folk som tjener på oss når vil klikker oss videre på nettet, og jeg klarerer ikke la være å tenke på den åndsforlatte og apatiske massen av individer som beveger seg i takt i Fritz Langs film Metropolis (1927).

Igjen: Det er kanskje nettopp ved å gi hverdagens blindsoner en uvant form, som her, vi får grep om hva som problemet er – og slik muligens kan bevege oss videre. Poenget er at flere av disse verkene presenteres oss for noen visuelle utfordringer som resonnerer med problemer i vår tid. Spesielt at vi befinner oss i en historisk overgangsfase hvor ting flyter, og hvor det gamle ikke er erstattet med noe substansielt nytt.

Kjetil Røed

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser