Anmeldelser

Alexander Schmemann så hele verden som sakrament

Kjernen i synden er ikke at mennesket bryter Guds bud, men at det slutter å se at hele verden er en kirke og hele livet en gudstjeneste. Det mener den ortodokse teologen Alexander Schmemann.

Alexander Schmemann (1921 – 1983) var født i Tallinn, 62 år senere døde han i USA. Han var prest og betydelig teolog innenfor østkirken, og flyttet etter hvert til USA, hvor han foreleste ved utallige universiteter og teologiske seminarer. I 1963 skrev han boken Til liv for verda (For the life of the world. Sacraments and Orthodoxy), utgitt i ny utgave i 1973. Han mente ikke at det var uviktig med teologi, men skrev helst – i hvert fall denne boka – for «vanlige kirkegjengere», for å forklare nattverden eller liturgien for dem som gikk i kirken. Og gjerne dem utenfor. Boka ble så mye lest at den ble en klassiker «i levende livet». Nå er den kommet på norsk, stillferdig og presist oversatt av Hallvard Riikoja-Lid.

Ikke spekulasjoner

Det er en ortodoks prest som skriver, det betyr ikke at boken er utilnærmelig for andre. Frikikirkelige og lutheranere har særlig vært opptatt og inspirert av Schmemanns lyse teologi. Schmemann likte å sitere to oldkirkelige påstander: «Loven om bønnen er loven om troen» og «Den som ber er teolog, den som er teolog ber». Teologi er ikke en abstrakt disiplin som gjør Gud fjern, den uttrykker sammenhengen med det å være i teologien, av bønnen som et absolutt fundament, av historien og de som har gått foran i det kirkehistoriske landskapet og det å ære Gud, det vi kaller tilbedelsen – samlet sagt: liturgien, som ikke bygger på tilfeldige spekulasjoner og det spissfindig tankegods rund begrepet Gud. Dette som er kirken i dagligdagen og i universet, og som alt forholder seg til.

---

Tro

Alexander Schmemann

Til liv for verda

Oversatt av Hallvard Riikoja-Lid

220 sider, Efrem 2021

schmemann

---

Høyeste siktemål

Schmemann forholder seg til ordet «sakramental» som ur-intensjonen. Denne ur-intensjonen innebærer, i følge Schmemann og kirken, at verden er en åpenbaring av Gud. Det «sakramentale» er selve grunnlaget, som «snakker» om Gud. Den Gud som er så overveldende og altomfattende at ord isolert fra tilbedelsen ikke finnes eller gir mening. Det forutsetter naturligvis at tilbedelsen er ekte og i pakt med erfaringen. For det er bare gjennom tilbedelsen at mennesket har «kilden og muligheten» til å få tak i kunnskapen om Gud, som derfor blir kunnskap om verden og dermed fellesskap, som Schmemann sier.

Kampen mot sekularisme

Schmemann brukte et liv for å nedkjempe ordene «sekularisme» og «religion». Begge var like farlige, fordi de tilslørte troen, begge var en form for religion i seg selv, de vil skille en verden der menneskene bor og en åndelig verden hvor Gud bor. Det sjelden at de to, det «guddommelige» og religionen, finner hverandre i en sann forening. Og han snakker om at «religionen har godteke den altomfattande sekularismen som forsøkjer å stela verda vekk frå Gud». Mange hellige menn i kirkens historie snakker om at å puste er å be, og at det å gå, det å leke, det å spise er et samvær med Gud, mer enn bare på den fysiske måten. For Gud er den som setter alt i gang og er til stede.

Alexander Schmemann

Hele kosmos

Alexander Schmemanns stemme er inspirerende. Han polemiserer ikke for polemikkens skyld, men han er en uredd forsvarer for Gud og den kristne tro, på et språk som er levd. Sånn sett er han per oldkirkens definisjon en «rett» teolog, det er en merkelig tilbedelse i språket. Jo, han polemiserer også, for eksempel når han snakker om dåpen, som ble forstått som middelet for å sikre den individuelle frelsen for menneskesjelen, sitat:

«Då er det ikkje rart at ei slik forståing av dåpen førte til ei tilsvarande innsnevring av dåpsliturgien. Liturgien gjekk frå å vere ei handling av heile kyrkja som involverte heile kosmos, til å verte ein privat seremoni som vert utøvd i eit hjørne i kyrkja ved ‘privat avtale’, og der kyrkja vert redusert til ‘å administrere sakramenta’, og kosmos vart redusert til dei tre symbolske dropane med vatn som vart rekna som ‘naudsynte og tilstrekkelege’ for at sakramentet kunne vere ‘gyldig’. Å vere ‘gyldig’ var det ein var oppteken av – og ikkje fylde, meining og glede. På grunn av denne overdrivne interessa for dåpsteologi i juridiske og ikkje ontologiske vendingar, vert det eigentlege spørsmålet ofte ståande utan svar: ‘kva vert gjort gyldig?’»

Vandringen begynner

Schmemanns sakramentale syn strekker seg fra kosmos, gjennom mikrokosmos, altså helt ned i det hverdagslige (som ikke er «hverdagslig» likevel). Det er slik at når vi går ut av døra hjemme for å gå til kirke, er selve turen dit, enten den er lang eller kort, allerede en sakramental handling. Den er selve vilkåret for det som skal skje. Hjemme står man opp, gjør seg klar, går ut, ja da forlater man livet sitt for å forvandles til Guds kirke, man skal ta med seg livet og hele «verden» og la det bli mer enn det det var: Et nytt samfunn med et nytt liv.

Schmemanns sakramentale syn strekker seg fra kosmos, gjennom mikrokosmos, altså helt ned i det hverdagslige (som ikke er «hverdagslig» likevel).

—  Olav Egil Aune

Dette enorme like så mye som stillferdige synspunktet forteller Schmemann om på en måte som er så tilforlatelig at det sannelig hører hverdagen like mye som høytiden til. Han forklarer så vi forstår. Det kan være at vi skal ta det til oss i en tid hvor den kristne troen blir mer og mer uklar blant folk, og hvor «det kristne samfunn» mer og mer blir for «spesielt interesserte».

Sultne på Gud

Vi skal bare huske på én ting, er Schmemann nøye med å få sagt: Vi feirer ikke bare minnet om det som har skjedd, vi feirer minnet om det vi ikke har sett. Og da kommer synet på arvesynden inn: «[...] i vårt perspektiv er ikkje ‘arvesynda’ at menneska har vore ulydige mot Gud. Synda er at dei slutta å vere svoltne på Gud og på Han åleine, slutta å sjå at heile liva deira var avhengige av heile verda som eit sakrament i samfunn med Gud.»

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser